Spagnuolo Lobb om psykoterapi

Gestaltterapi blir ofte beskrevet som en relasjonell og dialogisk terapiform. Hva betyr egentlig dette og hvorfor er dette så viktig?

Tilblivelsen av gestaltterapi markerte en overgang fra et analytisk til et fenomenologisk perspektiv; fra fokus på årsaken til lidelsen til «å bli ved» erfaringen. Den avgjørende vendingen var tilliten til økt bevissthet (Awareness). Dette ble selve behandlingen, ettersom bevissthet fører til en utvikling av selv-følelsene i tråd med det man er. Det å behandle via en årsaksforståelse, ble sett på som for langt unna erfaringen til personen. Det er flere kulturelle og vitenskapelige implikasjoner av dette, som for eksempel oppdagelsen av at alt er relativt til sin kontekst, og at det ikke finnes bare en sannhet, men like mange sannheter som det finnes erfaringer. ’Bli ved denne følelsen og se hvor den tar deg’ og ’endre det -et i jeg-et’ var teknikker som søkte å sette fokus på økt bevisstgjøring (istedenfor fortolkning) og å ta ansvar for ens egne erfaringer.

’Dialogisk’ var ordet som på 70-tallet betød å respektere og støtte opp under erfaringene til klienten. Behandlingen i gestaltterapi blir aldri bestemt av terapeuten alene, men oppstår hos klienten i dialog med et medmenneske – terapeuten. Relasjonsbasert gestaltterapi er et begrep brukt av Gary Yontef og hans kollegaer. De ønsket nettopp å understreke dette prinsippet, noe som virket å bli borte i en type ’gestalt’praksis som la mest vekt på det ikke-konstruktive aspektet ved vår lære. Istedenfor å si, «Du er en feiging og jeg er forbannet», som påtvinger terapeutens egen oppfatning, vil den dialogbaserte metode si, «Hva føler du når du sier det? Hva ønsker du at du heller var i stand til å gjøre?» For meg er gestaltterapi relasjonell på en helt spesifikk måte: Den dreier seg om å skape kontakt, og selve handlingen av å samskape kontaktgrensen (mellom klienten og terapeuten). Jeg har tidligere understreket at i gestaltterapi definerer vi Selvet som kontakt, og sier at kontakt er Selvet. Vi er fullt og helt fokusert på hva som skjer mellom terapeuten og klienten, og ikke i samme grad på hva som skjer innad i klienten. Det at gestaltterapi er relasjonell betyr for oss at vi fokuserer på hva vi legger merke til i måten klienten oppretter kontakt med oss på (hvordan puster han, hvilken holdning har kroppen hans, hvordan er rytmen i språket, hvordan ’danser’ han med oss, hvordan kan vi forstå hans fortid i lys av nåtiden). Samtidig er vi oppmerksomme på hvordan vi føler oss i vår kontakt med ham (føler vi oss empatiske? Hva er vår resonans?), og hva er vår felles opplevde følelse av feltet (Hva er den delte følelsen vi kjenner på når vi oppretter kontakt med klienten? Tristhet, glede, frykt?). Vårt mål som psykoterapeuter er å støtte den ustøttede intensjonen om kontakt som forårsaker lidelsen; den manglende bevisstheten ved kontaktgrensen, en mangel som ber om å bli anerkjent og frigjort. Og vi gjør dette ved å bruke vår tilstedeværelse og vår bevissthet. Dette er det spesifikke relasjonelle prinsippet i gestaltterapi. Som våre grunnleggere skrev, er Selvet en funksjon av organismens kreative tilpasning til omgivelsene, og altså ikke en struktur elleret øyeblikk. Dette representerer et unikt perspektiv blant personlighets- og psykote rapeutiske teorier.

En konsekvens av dette perspektivet er at terapeuten ser endringen i psykoterapi som en endring i både klienten og seg selv. Feltet de skaper sammen endres (ikke bare klientens); persepsjonen til både klienten og terapeuten endres, og begge disse endringene må tas hensyn til. Hvis terapeuten i løpet av en terapitime føler et press i brystet når klienten snakker med tårer om overgrep i barndommen,og feltets «tåre-press» er endret når timen er slutt, da må også kriteriene for å se på prosessen inkludere begges perspektiv, siden presset som ble følt av terapeuten er en del av det helhetlige feltet. Jo mer individet er fullt tilstede «i det som er mellom oss», jo mer tar hun eller han del i feltet, og jo mer bidrar hennes eller hans tilstedeværelse til å skape mulighetene i feltet. Kun med fullstendig tilstedeværelse ved kontaktgrensen er det mulig for gestaltterapeuten å løse konkrete problemer i menneskers relasjoner.

Hvordan skiller dette seg fra andrepsykoterapeutiske metoder?

Etter min mening er gestaltterapi annerledes enn andre retninger helt enkelt fordi den retter seg mot persepsjonen, ikke adferd eller indre følelser, men persepsjon. Persepsjon handler om sansene (porten til oppfatning) og om kontaktenergi (å sanse impliserer å lade opp energi som kan skape kontakt). Dette gjør det mulig for oss å ta med fysiologien, fenomenologien, kontaktens estetikk (læren om sensasjoner og emosjoner. Red. Anm.), og feltet vi skaper sammen i møte med hverandre, på en helhetlig og integrert måte. Jeg har ved flere anledninger jobbet med dyktig kollegaer fra andre tilnærminger, og har blitt overrasket over hvor likt vi jobber. På et visst kompetansenivå har ikke det å være en god terapeut et faglig navn. Likevel, når det gjelder hva som er spesifikke kjennetegn på gestaltterapi, ser jeg at forskjellen ligger i kreativiteten, i å støtte det som er underutviklet, å stole på reguleringen av Selvet, og ikke minst, estetikken i kontakten – at terapeuten stoler på sine følelser i feltet med klienten, stoler på sitt kreative blikk på den terapeutiske situasjonen og på klienten. Jeg vil si vi er kunstnere i det å kontakte og å skape kontakt.

Hvilken egenskap (eller fokus) vil du framheve som viktigst for nye terapeuter – og hvorfor?

Jeg vil anbefale gestaltterapistudenter å alltid forsøke å integrere det de ser i samfunnet i arbeidet sitt. Det kliniske psykoterapeutiske arbeidet har utviklet seg fra det å støtte autonomien (det å klare seg selv/være seg selv nok. Red. anm.), til i dag å støtte ’følelsen av å føle’ (Damasio, 1994; 1999), og den ’assimilerte relasjonserfaringen’ (Gallese, 2007: Gallese, Sagnuolo Lobb, 2012) – som en felles intensjon og prosess man også deler i terapitimen. Denne dype og prosessorienterte erkjennelsen tillater klienten å rotfeste seg i den terapeutiske relasjonen. Fra det kliniske synspunktet må vi fokusere vår oppmerksomhet på terapeutens og klientens følelser ved kontaktgrensen deres, og utfoldelsen av Selvet i vårt møte «her-og-nå»: «Hvordan føler du deg med meg, akkurat nå?». Ikke bare fra det mentale synspunktet, men «Hvordan puster du?», «Hva ser du på?», ”Hvordan er holdningen, hvordan spenner musklene seg, hvilken fysisk oppstemthet kjenner du, når du er i kontakt med meg?”

Målet med psykoterapi i vår samtid er å skape en følelse av tilhørighet til omgivelsene, der man føler seg anerkjent; å revitalisere kontaktgrensen med den andre (å sanse kroppen); å gi mening til den implisitte intensjonen om kontakt, og om å gi horisontal støtte (relasjonell støtte som er gjensidig og likeverdig. Red.anm.). For eksempel bør foreldre i en familie bli hjulpet til å se og støtte de relasjonelle fysiologiske prosessene i barna sine (hvordan de puster når de gjør lekser, for å ta et eksempel), og gi slipp på bekymringene sine om barnas evner til å være selvstendige. Terapigrupper må støtte den harmoniske selvregulerende prosessen som oppstår i horisontale relasjoner. Den vellykkede avslutningen på prosesser mellom mennesker i et post-moderne samfunn, innebærer nettopp å fange dette behovet – som ligger implisitt i den neo-realistiske appellen til oss mennesker: Å synliggjøre og støtte konkrete fenomen, som pust, tilstedeværelse og bevegelse, som man kan bygge tilhørighet med, i stedet for å fremheve Egoets kapasitet til å skape løsninger, ut fra gitte idealer. Det er forelderen som støtter barnets åndedrett når det gjør lekser, en intensjon som – når anerkjent av den andre – tillater barnet å føle seg hjemme i verden. Estetikkens (læren om sanser og følelser. Red anm.) etikk løser splittelsen mellom individet og dets sosiale behov: Hvis vi ser splittelsen, trenger vi et superego (idealet om perfeksjon. Red anm.) Men hvis vi i dag mener at det er harmoni i enhver erfaring, må vi være mer i kontakt med sansene våre. Egentlig, mer enn å se på «her og nå», ser vi på det som er «nå-for-neste» for klienten (Sagnuolo Lobb, 2013) mens hun eller han i er kontakt med oss. Vi starter fra harmonien som bor i hennes/hans lidelse og fra selve bevegelsen og intensjonen om å kontakte som en gang ble krenket av den andre. Vi ser på hennes/hans erfaring slik den vokser fram ved kontaktgrensen, med oppmerksomt nærvær, vitalitet og mulighet for orientering. En psykoterapeut kan ikke se på seg selv om en privat aktør (Lichtenberg, 2009). Hans eller hennes arbeid er også politisk, og hva hun eller han gjør med individer eller grupper er den mest effektive støtten han/hun kan gi til sosial velferd.

(Oversatt av Anna Tresse/Erik Tresse og Rolf Aspestrand)