Å både høre til og føle seg fri

Intervju med Marit Slagsvold

Av: Nora Astrup Dahm

”Jeg blir til i møte med deg” – Marit Slagsvolds bok om relasjoner kom ut i høst til gode kritikker og mye publisitet. I beste sendetid satt Marit Slagsvold og hennes mann Jonas Gahr Støre hos Skavlan og snakket om hvordan de som par lærer ting av hverandre. Vi var så heldige å få stille Marit Slagsvold noen spørsmål om hvordan prosessen fra ide til ferdig bok ut i verden har vært for henne.

Hva var det viktigste for deg å få fram med boka?

Det viktigste var å formidle kunnskapen som ligger til grunn for gestaltterapi, nemlig at vi blir til i møte med hverandre. Jeg ønsker at flere mennesker enn de som går i terapi skal få øynene opp for i hvor stor grad vi påvirker og blir påvirket av våre omgivelser. Økt innsikt i dette, større varhet, gir mulighet til å forstå og ikke minst håndtere og mestre mer av det vi opplever som hele mennesker. Da boken var ferdig og jeg pustet lettet ut, føltes det som om boken var sprunget ut av et gammelt og dypt ønske om at vi skal se og høre, sanse hverandre bedre. Overalt, ikke bare i terapirommet. For når vi gjør det, lar inntrykkene virke på oss og blir klar over hva som skjer i tanker, følelser og kropp, får vi tak i mer relevante, ferske og originale responser og impulser. Det vet vi gestaltterapeuter. Særlig banker mitt hjerte for de som sliter med å fungere, slik jeg selv har gjort i perioder. Jeg ønsker at de skal få mer kunnskap om hvordan deres opplevelser henger sammen med de relasjonene og situasjonene de befinner seg i. Det gir både ansvar og avlastning, det frigjør og forplikter. Altfor mange mennesker går rundt med problemer, lidelser og diagnoser som stempler dem som enkeltmennesker, mens det de lider av handler like mye om omgivelsene og relasjonene de befinner seg i. Som terapeut har jeg sett nydelige eksempler på endring når klienten oppdager hvordan denne samskapingen skjer, når de blir klar over sitt eget bidrag til situasjonen og de andres. Det kan være skjellsettende å forstå hvor lite vi holder på alene, både når vi mestrer og får til – og når vi strever og sliter.
<br
En del av min dagsorden er derfor også å forstyrre oppfordringen om å «være seg selv» eller å «finne seg selv», som noe løsrevet og konstant. Hvor nyttig er dette for unge mennesker som sliter med å håndtere mengden med inntrykk og tilbakemeldinger gjennom sosiale medier? For meg er det innlysende at det er mer nyttig å hjelpe dem til å bli mer klar over, helt konkret, hvordan de blir påvirket – for på den måten å kunne regulere og velge mer i tråd med egne behov og ønsker.

Hva har vært vanskeligst å formidle?

Først og fremst var det vanskelig å ha så mye å formidle, ha så mye på hjertet. Jeg ville dele alle bidrag fra gestaltfaget som har vært til nytte og glede i mitt liv, og det var ikke få! Tilsvarende var min begeistring for tankegodset og terapiformen også utfordrende. Jeg var redd for at min begeistring skulle stå i veien for en redelig beskrivelse av stoffet, i verste fall slå tilbake på faget og kolleger. Jeg ønsket ikke å fremstå som naiv eller ignorant overfor andre terapeutiske retninger. Ellers syntes jeg det var vanskelig å vite hva som var en god blanding av personlig og faglig stoff, der disse kunne befrukte hverandre. Det var vanskelig å vite hvor mye av det personlige jeg skulle ha med, og jeg var ofte bekymret for om jeg klarte å yte nok rettferdighet til gestaltfaget. Var det mulig eller faglig forsvarlig å transportere teori og metode ut av terapirommet, ut på gater og torg? Jeg ble glad hver gang jeg kom på forgjengere i feltet med engasjement langt utover det terapeutiske. Noe av det vanskeligste var knyttet til det viktigste. Min ambisjon om å få leseren til virkelig å forstå – eller helst erfare – den store forskjellen på å tenke «det er bare meg» eller eventuelt «bare deg», og «vi gjør det sammen». Hvordan kunne jeg gå så tett på det som skjer når jeg blir til i møte med deg, at leseren ikke hadde noe annet valg enn å gå om bord i båten og legge fra land, for godt? Aldri mer tenke «det er bare meg», være våken og vár for hvordan påvirkning skjer. Forstå i hvor stor grad vi er forbundet med hverandre gjennom å være deler av en helhet.

Er det noe du opplever har truffet leserne spesielt?

Mange liker bokens tittel godt. I en anmeldelse av boken ble tittelen beskrevet som «suveren og lokkende», jeg tror den formulerer noe mange fornemmer og erfarer uten å ha så mange ord eller bevisste tanker om. De kjenner igjen følelsen av å bli påvirket i møte med andre, og samtidig bli forvirret fordi normen om å være seg selv som noe uavhengig er så sterk. Flere setter pris på stemningen i boken, at jeg nettopp er så begeistret og engasjert. Også at jeg deler såpass mye fra eget liv, de kan kjenne seg igjen og få lyst til å utforske mer hvordan de blir til i sine relasjoner. En del synes jeg er modig som er så åpen, jeg tror mange lengter etter å være mer modige og åpne med det de erfarer. Tilbakemeldinger og henvendelser fra enkeltpersoner har rørt og gledet meg enormt. Mennesker som forteller om at de har følt seg feil og utafor, strevet uten å forstå. Gjennom min teskjeaktige måte å formidle og beskrive det relasjonelle på, føler de seg støttet og inspirert i å stå stødigere i egne opplevelser. Jeg blir like glad hver gang, jeg vet så godt om det store i det lille, og at små skvulp kan skape ringer i vannet og nå flere. Det gjør inntrykk å høre konkrete eksempler fra folks hverdagsliv, som bekrefter at økt varhet for det som skjer mellom oss er kilden til nytt liv. Jeg har også fått høre om personer som har tatt større valg, i noen av tilfellene har jeg forstått det som et ønske om å realisere et slags etisk ansvar. Når «Jeg blir til ved Du-et», angår «Du» meg sterkt.