Å både høre til og føle seg fri

with Ingen kommentarer

Intervju med Marit Slagsvold

Av: Nora Astrup Dahm

”Jeg blir til i møte med deg” – Marit Slagsvolds bok om relasjoner kom ut i høst til gode kritikker og mye publisitet. I beste sendetid satt Marit Slagsvold og hennes mann Jonas Gahr Støre hos Skavlan og snakket om hvordan de som par lærer ting av hverandre. Vi var så heldige å få stille Marit Slagsvold noen spørsmål om hvordan prosessen fra ide til ferdig bok ut i verden har vært for henne.

Hva var det viktigste for deg å få fram med boka?

Det viktigste var å formidle kunnskapen som ligger til grunn for gestaltterapi, nemlig at vi blir til i møte med hverandre. Jeg ønsker at flere mennesker enn de som går i terapi skal få øynene opp for i hvor stor grad vi påvirker og blir påvirket av våre omgivelser. Økt innsikt i dette, større varhet, gir mulighet til å forstå og ikke minst håndtere og mestre mer av det vi opplever som hele mennesker. Da boken var ferdig og jeg pustet lettet ut, føltes det som om boken var sprunget ut av et gammelt og dypt ønske om at vi skal se og høre, sanse hverandre bedre. Overalt, ikke bare i terapirommet. For når vi gjør det, lar inntrykkene virke på oss og blir klar over hva som skjer i tanker, følelser og kropp, får vi tak i mer relevante, ferske og originale responser og impulser. Det vet vi gestaltterapeuter. Særlig banker mitt hjerte for de som sliter med å fungere, slik jeg selv har gjort i perioder. Jeg ønsker at de skal få mer kunnskap om hvordan deres opplevelser henger sammen med de relasjonene og situasjonene de befinner seg i. Det gir både ansvar og avlastning, det frigjør og forplikter. Altfor mange mennesker går rundt med problemer, lidelser og diagnoser som stempler dem som enkeltmennesker, mens det de lider av handler like mye om omgivelsene og relasjonene de befinner seg i. Som terapeut har jeg sett nydelige eksempler på endring når klienten oppdager hvordan denne samskapingen skjer, når de blir klar over sitt eget bidrag til situasjonen og de andres. Det kan være skjellsettende å forstå hvor lite vi holder på alene, både når vi mestrer og får til – og når vi strever og sliter.
<br
En del av min dagsorden er derfor også å forstyrre oppfordringen om å «være seg selv» eller å «finne seg selv», som noe løsrevet og konstant. Hvor nyttig er dette for unge mennesker som sliter med å håndtere mengden med inntrykk og tilbakemeldinger gjennom sosiale medier? For meg er det innlysende at det er mer nyttig å hjelpe dem til å bli mer klar over, helt konkret, hvordan de blir påvirket – for på den måten å kunne regulere og velge mer i tråd med egne behov og ønsker.

Hva har vært vanskeligst å formidle?

Marit Slagsvold (f.1962) er
gestaltterapeut MNGF, sosiolog og forfatter, aktuell med boken ”Jeg blir til i møte med deg.” som kom ut i 2016. I dag jobber hun som praktiserende gestaltterapeut ved Oslo Gestaltsenter, i tillegg til å undervise som høyskolelektor ved Norsk Gestaltinstitutt høyskole.

Først og fremst var det vanskelig å ha så mye å formidle, ha så mye på hjertet. Jeg ville dele alle bidrag fra gestaltfaget som har vært til nytte og glede i mitt liv, og det var ikke få! Tilsvarende var min begeistring for tankegodset og terapiformen også utfordrende. Jeg var redd for at min begeistring skulle stå i veien for en redelig beskrivelse av stoffet, i verste fall slå tilbake på faget og kolleger. Jeg ønsket ikke å fremstå som naiv eller ignorant overfor andre terapeutiske retninger. Ellers syntes jeg det var vanskelig å vite hva som var en god blanding av personlig og faglig stoff, der disse kunne befrukte hverandre. Det var vanskelig å vite hvor mye av det personlige jeg skulle ha med, og jeg var ofte bekymret for om jeg klarte å yte nok rettferdighet til gestaltfaget. Var det mulig eller faglig forsvarlig å transportere teori og metode ut av terapirommet, ut på gater og torg? Jeg ble glad hver gang jeg kom på forgjengere i feltet med engasjement langt utover det terapeutiske. Noe av det vanskeligste var knyttet til det viktigste. Min ambisjon om å få leseren til virkelig å forstå – eller helst erfare – den store forskjellen på å tenke «det er bare meg» eller eventuelt «bare deg», og «vi gjør det sammen». Hvordan kunne jeg gå så tett på det som skjer når jeg blir til i møte med deg, at leseren ikke hadde noe annet valg enn å gå om bord i båten og legge fra land, for godt? Aldri mer tenke «det er bare meg», være våken og vár for hvordan påvirkning skjer. Forstå i hvor stor grad vi er forbundet med hverandre gjennom å være deler av en helhet.

Er det noe du opplever har truffet leserne spesielt?

Mange liker bokens tittel godt. I en anmeldelse av boken ble tittelen beskrevet som «suveren og lokkende», jeg tror den formulerer noe mange fornemmer og erfarer uten å ha så mange ord eller bevisste tanker om. De kjenner igjen følelsen av å bli påvirket i møte med andre, og samtidig bli forvirret fordi normen om å være seg selv som noe uavhengig er så sterk. Flere setter pris på stemningen i boken, at jeg nettopp er så begeistret og engasjert. Også at jeg deler såpass mye fra eget liv, de kan kjenne seg igjen og få lyst til å utforske mer hvordan de blir til i sine relasjoner. En del synes jeg er modig som er så åpen, jeg tror mange lengter etter å være mer modige og åpne med det de erfarer. Tilbakemeldinger og henvendelser fra enkeltpersoner har rørt og gledet meg enormt. Mennesker som forteller om at de har følt seg feil og utafor, strevet uten å forstå. Gjennom min teskjeaktige måte å formidle og beskrive det relasjonelle på, føler de seg støttet og inspirert i å stå stødigere i egne opplevelser. Jeg blir like glad hver gang, jeg vet så godt om det store i det lille, og at små skvulp kan skape ringer i vannet og nå flere. Det gjør inntrykk å høre konkrete eksempler fra folks hverdagsliv, som bekrefter at økt varhet for det som skjer mellom oss er kilden til nytt liv. Jeg har også fått høre om personer som har tatt større valg, i noen av tilfellene har jeg forstått det som et ønske om å realisere et slags etisk ansvar. Når «Jeg blir til ved Du-et», angår «Du» meg sterkt.

Er det noe som har overrasket deg når du har vært rundt og promotert boken?

Jeg hadde kanskje trodd og ikke minst ønsket at det var større interesse og mottakelighet, i alle fall blant noen aktører, for det radikale og dyptgripende perspektivet i boken. På mange områder i samfunnet sliter vi med å forstå og håndtere problemer, der jeg mener at gestaltteori og -metode har noe unikt viktig og virksomt å tilby. Samtidig som interessen for relasjoner er stor, opplever jeg at den begrenser seg til det som skjer mellom oss – med opprettholdelsen av et skarpt skille og en splittelse mellom deg og meg. Hva annet har overrasket meg? Jeg vet ikke om jeg er så overrasket, mer spørrende og kritisk til at ikke flere menn interesserer seg i hvordan de kan få det bedre i sitt samliv. Flere som henvender seg til meg er kvinner som ønsker å utvikle parforholdet, men som sliter med at partneren ikke vil. Jeg skulle ønske at disse partnerne – det være seg menn eller kvinner – visste mer om at parterapi og –utvikling handler om støtte og tydeliggjøring av begge parter. I mitt hode og i min erfaringsverden har menn mye å hente på å bli tydeligere med hva de trenger og opplever i relasjoner, og kvinner har mye å hente på å møte tydeligere menn. Jeg tenker at alle kvinner og menn – alle kjønn og mennesker – har et samfunnsansvar i å være bevisste og aktive i forhold til egne behov og erfaringer.

Hvordan har mottagelsen vært i forhold til det du kan skje håpet eller fryktet?

Jeg synes det meste har gått bra, kanskje så bra som jeg hadde håpet. Mye oppmerksomhet, først og fremst om boken og bokens temaer. Jeg fryktet nok at fokuset på min person, på Jonas min mann og på vårt forhold, skulle komme i veien for bokens innhold. Det har jeg ikke opplevd, heller at det ga et godt utgangspunkt for å formidle budskapet jeg bryr meg mye om. Selv om noen få enkeltoppslag i media var heftig tabloide, synes jeg summen av oppslagene ga god dekning av bokens mange temaer. I samtaler med journalister og andre tilhørere har jeg opplevd at nærblikk på relasjoner vekker så mye gjenkjennelse og engasjement at annet – som min person – går i bakgrunnen.

Jeg er glad og stolt over at gestaltfaget har blitt bedre kjent, jeg vil gjerne bidra til økt interesse for det viktige arbeidet så mange dedikerte og dyktige gestaltutdannede gjør og har gjort gjennom mange år. At NGI melder om økt pågang til sine studier er bra, visstnok kommer noen som følge av boken, det er gøy! Jeg er glad for å gi noe tilbake til miljøet og faget som har betydd mye for meg og min utvikling.

Har du noen ønsker for eller visjoner når det gjelder utviklingen av gestaltmiljøet i Norge?

Aller først ønsker jeg at mange flere skal få mulighet til å gå i gestaltterapi, eller på annen måte nyte godt av tenkningen. Jeg ser for meg videre utvikling langs to spor, det ene handler om å passe inn i tidens former hva gjelder godkjenninger, krav og retningslinjer. Her har jo NGF og NGI gjort en stor innsats på områdene fagutvikling og kvalitetssikring, som jeg håper fortsetter. Det andre sporet handler om å videreutvikle det særpreget jeg har satt så stor pris på under utdanningen og innen miljøet, knyttet til frigjøring, vekst og utfoldelse. Blomstring er et fint ord, med røtter tilbake til 1960-årene, til vill vekst for hele mennesket og stort samfunnsengasjement. Jeg tror på blomstring med et mangfold av dyktige og frimodige gestaltterapeuter, som på ulike og utallige måter gir sitt bidrag til et rausere og mer kjærlig samfunn.