Legg deg ned og gi deg hen til moder jord

Store ord dette. Og det er mer konkret enn som så, sier gestaltterapeutene Elisabeth Eie og Sigrun Marie Skarsgard som driver Gestalt Sentrum.

(Av: Torunn Lid)

Vi snakker sammen noen uker etter en workshophelg i januar med tema: Sansbar og sansevar. Begge har studert gestaltbasert Developmental Somatic Psychotherapy hos Ruella Frank i New York, og Sigrun har også bakgrunn fra etterutdanning med James Kepner, Bodyprocess in Psychotherapy. Jeg husker en liten gruppe på 10 som møttes i lyse lokaler midt i Oslo. Jeg kom litt sent den første dagen og ble fort nysgjerrig. Det var lagt et grunnlag jeg undret meg over.

Hva gjorde dere før jeg kom, dere hadde bygd opp noe?

Sigrun sitter tilbakelent i den myke sofaen og svarer med lav stemme: – Vi startet med en øvelse med “Yield” (hengi seg), med å ligge på gulvet… det å gi tyngde over til underlaget, til jorden, Moder jord og å ta i mot støtte fra underlaget. Så vi bygde ikke opp noe, men ned.

Bygde ned, så fint sagt. Det er altså bevist at dere starter med slike øvelser?

– Ja, derfra kan allting vokse og gro. Derfra kan allting skje på et vis…yield er babyens første grunnleggende bevegelse. Alle andre bevegelser, og derfra alt annet, utvikler seg fra yield og deretter push. Det er som babyen som ligger i senga si eller blir holdt av mor/far, og i det både gir seg hen med hele sin tyngde og tar i mot støtte. Elisabeth bøyer seg ivrig fram og fortsetter: – Når du sier at alt kan skje, så kan det skje noe mellom oss også, altså i relasjonen. Når vi kommer ned og hengir oss til et underlag, til sansene, så skjer det noe nytt mellom oss. Vi blir mer årvåkne, blir mer til stede for den andre. I rommet med de andre så kan alt skje, vi snakker om embodied field; jeg er i kontakt med mine sanser og du er i kontakt med dine, så godt vi kan. Det skjer noe i samspillet. Vi blir oppmerksomme på det og ut av det vokser noe mer. Det er resonans, vi kan begynne å svinge sammen. Noe forsterkes og vokser og gror mellom oss i den hengivne, årvåkne tilstedeværelsen. For å si det “enkelt”, smiler Elisabeth.

Kan dere utdype hva dere mener med Moder jord i denne sammenhengen?

Sigrun kommenterer med høyere stemme. – Det kjennes forskjellig ut å si; å kjenne på gulvet eller å kjenne på jorden under eller Moder jord. Nå kjenner jeg at stemmen min kommer lenger ned, og jeg blir mer romslig når jeg sier Moder jord. Vi bruker å si begge deler. Både gulvet og Moder jord, og det gir forskjellige opplevelser. Jeg ble så nysgjerrig på hva du la merke til da du kom inn sent på kurset? – Det var en eller annen åpenhet, som er sjelden tidlig i en ny gruppe. Jeg tenkte at her er det allerede lagt et grunnlag. Jeg ble mindre nervøs, og for meg var det ingen stengsler eller motstand. Min awareness ble nesten litt skjerpet, sier jeg. Begge smiler og blir entusiastiske. – Så fint! Det var lagt et grunnlag som skapte en åpenhet. Ordet grunnlag er et fint ord her, sier Sigrun. Vi laget fundamentet og åpnet opp for mottagelighet. Morsomt å høre og at du kjente det med det samme du kom inn! Elisabeth lener seg bakover mot sofaryggen og tydeliggjør at kurset var for terapeuter. Det er for å øke vår bruk av vår awareness som terapeuter. – Vi trenger ikke alltid gjøre så mye eller forsterke så mye, men skape rommet med klienten.

Fra Wikimedia

Kan terapeuten stole på at det organiserer seg selv? Jeg merker min skepsis selv om jeg vet dette i teorien…

– Ja, sier Elisabeth – man kan ikke ta inn uten å være til stede i seg selv. Vi kan sammenligne Ruellas begreper med de begrepene vi er vant til, kontaktformene i vår teori. Begrepene er yield, push, reach, grasp, pull, release; det er kontaktformer i en prosess. Hun beskriver dem kinesiologisk (fysisk og bevegelig i vår kropp). Alt ligger i kroppen, spørsmålet er hva som er tilgjengelig for oss. Ruellas dialog med NGI har, etter min erfaring, finslipt hennes relasjonelle tilnærming. – Hvis vi overfører yield/push i forhold til konfluens/differensiering: Hvis jeg ikke kan ta deg inn, uten å bli slukt, spist opp osv., blir jeg det vi ofte kaller å bli “konfluent”, så skyver jeg deg vekk og ut eller kaster meg over deg og trekker meg fort tilbake (går til isolasjon). Elisabeth viser med hele kroppen hvordan hun lener seg fram og trekker seg tilbake. – Det er ikke noe yield uten push og ikke push uten yield, det henger sammen. Hvis jeg ikke kan hengi meg til noe, så blir jeg “pushi”. Når jeg glemmer yielden, tenker bare på hva jeg skal si, så hører jeg ikke deg lenger. Da mister jeg de andre. Hvis jeg sanser og merker meg selv, og merker at folk faller av og tar det til meg, så stopper jeg, men hvis jeg merker det uten å ta det til meg (uten nok støtte i meg selv) så snakker jeg bare mer og mer… Slik som jeg gjør nå, bemerker Elisabeth og ler litt. Elisabeth fortsetter ivrig. – Du kom inn i det rommet på kurset og merket at der var det åpenhet og nok støtte til å ta hverandre inn uten skulle ut å markere seg med en gang. Vi sier i gestalt; Høre. Se. Ikke mene og vurdere. Alt er i kroppen, vi forsterker det i bevegelsene og øvelsene. Vi erfarer det i kroppen, her og nå.

Kan man alltid stole på det som kroppen sier?

– Ja, og man kan godt feiltolke det, smiler Elisabeth skjevt. Stol på kroppen, den forteller deg alt, men vil du høre det?

Kan man alltid stole på en fornemmelse?

Jeg gir meg ikke med min undring. Elisabeth svarer raskt. – Ja, din fornemmelse er jo virkelig den. Du kan stole på den som en opplevelse, den er sann, men subjektiv. Resten av verden opplever jo ikke det samme på samme måte (jeg kan ikke oppleve deg, jeg kan bare oppleve meg sammen med deg). Det vi holder på med er primærfenomenologi, som Daan van Baalen ville sagt. Det er i det sansbare, og førspråklige. Vi skal ikke forandre folk, vi er i det som er, så kommer endringen av seg selv. Forandringens paradoks. Den hører med i et embodied field, et sanselige, tilstedeværende felt mellom to, der kan forandringen skje. Hvis vi ikke er der med vår oppmerksomhet, så går vi til hodet og så skjer det ikke noen endring. Da diskuterer vi isteden og dytter på hverandre istedenfor å klinge sammen. Vi behøver ikke å være enige, og vi behøver heller ikke diskutere. Jeg kan være meg sammen med deg, jeg kan ta deg inn og la det virke på meg uten å bli engstelig for at du er min mor som maser eller invaderer meg, hvis jeg klarer å kjenne på meg selv mens jeg er med deg; altså differensiere. Push er differensiering, men det må være noe/noen å skyve fra mot.

Jeg tenker på mine diskusjoner med kolleger på jobb, og dette virker jo underlig på mange. Forandring vil jo klienter ha, kan man ikke forandre seg med å bruke tanker, forandre holdninger?

Elisabeth svarer fort. – Fra det kroppslige gror ordene fram. Våre ulike prosessmodeller i gestaltterapi kan også fremstilles som den hermeneutiske sirkel. Vi har alltid en mental holdning en forforståelse (idè), og hvis vi kan utforske gjennom fenomenologi og eksperimenter, så kan vi sette ord på hva vi har gjort og erfart. Etterpå kan vi reflektere, analysere, og får da en ny, utvidet (for)forståelse. Det som ofte skjer i en samtale er imidlertid at vi hopper over den fenomenologiske utforskingen av det som sies og går rett i diskusjon av våre forutinntatte ideer og oppfatninger. Da skjer det ingen endring. Uten at det går veien om ny erfaring og erkjennelse, så blir tankene løsrevet fra det fenomenologiske. Vi blir stående fast.

Hva er forskjellene mellom Ruella Frank og Jim Kepner?

De ser litt på hverandre og lurer på hva de kan si om det. Sigrun sier; i mine studier med Ruella har jeg i sokkelesten ligget og krabbet og rullet mye på gulvet, og derfra skjøvet meg opp i sittende og stående stilling i et mangfold av bevegelser. Alt basert på bevegelser vi utvikler i første leveår i samspill med omsorgspersoner, og videreutvikler i relasjoner gjennom resten av livet. Ruella har med seg masse kunnskap om bevegelser, nyere utviklingspsykologi og mer, som hun har videreutviklet og satt i en gestaltterapeutisk ramme. Etter flere år med Ruella var det en stor overgang for meg ikke å ligge eller sitte mest på gulvet, men å sitte på stol og bevege meg stående på utdanningen med Jim. Det var pussig å se alle de andre ha på seg sko. Jim underviser også i energiarbeid og det å bruke fysisk berøring med klienter. Ruella bruker i liten grad fysisk berøring med klientene sine og berører likevel dypt. Jeg har blitt dypt berørt og har lært mye av begge. Å jobbe med sansing og kroppsoppmerksomhet, er ofte dypt berørende. Fysisk berøring kan være et sterkt virkemiddel, og dermed ekstra viktig å gradere. Stikkordet er awareness her også. Jeg har lært av begge å invitere mine klienter til å utforske sine ja og nei til meg. Sigrun sier til slutt: det å utvikle mer av å finne meg først, min egen støtte, min yield, har vært en stor forandring for meg som terapeut. Derfra kan jeg sanse mine klienter og “danse” med mine klienter i et mer allsidig repertoar. I dette opplever jeg substans og det å romme mer, henge sammen. Det er også en opplevelse av tilhørighet og tilstedeværelse med noen andre og av mening. Det kan jeg skrive under på.

Similar Posts