My work is not bodywork, it is about movement

with Ingen kommentarer
Ruella Frank er bestemt og krøller seg sammen i stolen. Hun er utdannet gestaltterapeut i 1986, har en doktorgrad i somatisk psykologi og under viser i dag over hele verden. Vi er glade for å få en halvtimes intervju med henne i en hektisk uke i Oslo.
(Av Vibeke Visnes)

Ruella Frank er i Oslo for å undervise på tredagers etterutdanning ved Norsk Gestaltinstitutt og så en påfølgende todagers workshop om kinestetisk og relasjonell awareness. Vi er spente på å høre fra damen som har utformet en bevegelsesorientert utviklingsteori med stor gjennomslagskraft verden over.

– Jeg begynte å danse profesjonelt da jeg var 18 år og arbeidet også som koreograf og skuespiller. Så fikk jeg en skade i ryggen som 22-åring og utforsket bevegelse og bevegelsesteknikker i første omgang som egen smertelindring. Dette var på midten av 70-tallet. Jeg begynte siden å undervise, blant annet en gruppe gestaltterapeuter, i bevegelse og kroppsawareness. Da jeg så hvordan gestaltterapeutene jobbet, ble jeg så interessert i deres måte å praktisere på at jeg tenkte at dette kan jeg gjøre! Jeg gjorde ferdig en mastergrad i bevegelseutdanning, og i 1982 begynte jeg på en fire-års utdanning på et gestaltinstitutt i New York.

Ved første øyekast virker Ruella som et vart og skjørt vesen, hun er ”petite”, ser forunderlig ung ut for sin alder og minner om skuespilleren Sarah Jessica Parker. Det blir imidlertid fort tydelig hvor bestemt og kraftfull hun er. – I am a New Yorker, sier hun ofte, hvilket innebærer; rett på sak, direkte, uten å pakke inn.

Ruella Frank, ph. d, er direktør for Center for somatic studies i New York. Hun er lærer ved Gestalt associates for psykoterapi og New York Institute for Gestalt Therapy.

– Da jeg var ferdig utdannet ble jeg ansatt på instituttet hvor jeg hadde studert gestaltterapi. Jeg begynte samtidig i videreutdanning hos Laura Perls. Det var en helt annen verden! Jeg studerte hos henne hver uke i hennes fire siste leveår. Det siste året hun levde gikk vi tur i Central Park hver uke.

Ruellas ansikt og stemme mykner når hun snakker om Laura. Det er tydelig at dette har vært viktige møter. – Det var da jeg så Laura jobbe at jeg skjønte hva gestaltterapi var på ordentlig. Hun var veldig tålmodig og langsom. Hun kunne peke på den minste bevegelse, lage figur av den og det ble virkelig betydningsfulle intervensjoner. Hun var gammel på det tidspunktet så istedenfor å arbeide med klientene på gulvet så gjorde jeg det for henne. Og da hun snakket om bevegelse som en ”support for contacting”, – å få de ordene – wow – jeg fikk med ett et språk, som jeg kunne knytte til all min tidligere erfaring. Jeg hadde blant annet studert kropp og tankesentrering med Bonnie Bainbridge Cohen. Hun snakker om barns motoriske og sensoriske utvikling.

Har du blitt inspirert av Daniel Stern?

– Ja, og det var da jeg leste hans bok om stadier i spebarns utvikling i 1984 eller 1985, at jeg bestemte meg for å gjøre en doktoravhandling. Det er ikke faser som går over, men pågående sekvenser, akkurat som sekvensene i kontaktsyklusen; hvordan forkontakt også er etterkontakt og hvordan disse går over i hverandre. Dette snakker Stern om i sine stadier og det gjør jeg med utvikling av bevegelse. De er tilstede her og nå. Det kan være at de har endret seg over tid, men hvis vi ser på alle måter du bruker munnen, ansiktet, hendene og utforsker dette, vil historien fremtre slik den lever i dette øyeblikket. Det er vår bakgrunn for vår opplevelse. Jeg kan snakke om bevegelse som vi lærer oss som barn og bringe de til her og nå. ”Movement is the root of psychological functioning”, sier hun overbevisende, lener seg frem i stolen og gestikulerer mykt med hendene.

– Gestaltterapi er interessert i hvordan og hva som skjer i det øyeblikket som gjør at vi blir den vi er. Jeg synes det er viktig at vi vet, spesielt fra det første leveåret, hvordan vi blir hvem vi er. Hvis vi ikke har en utviklingsteori i Gestalt, vil vi ta fra andre. Så for meg har det har vært veldig viktig å utvikle en egen gestaltteori som er ikke-linær, fenomenologisk og ikke basert på årsak-virkning. Jeg fikk aldri snakket med Laura om dette, hun døde akkurat før jeg fikk min doktorgrad.

Og det er en doktorgrad i?

– Somatisk psykologi og den danner grunnlaget for min første bok “Body of Awareness”. Jeg studerte også hos Richard Kitzler, som var er en kjent gestaltterapeut i New York, og han lærte jeg mye teori av. Jeg har dedikert min siste bok til ham ”The First Year and the Rest of Your Life”. Den er skrevet sammen med en psykoanalytiker. Jeg kunne derfor ikke skrive alt jeg ville om teori. Jeg har skrevet boken fra et gestaltterapeutisk perspektiv, men ikke primært for gestaltterapeuter eller i et gestaltspråk. Jeg har derfor nå laget en film i den hensikt å demonstrere min utviklingsteori og hvordan jeg jobber med kinestisk bevegelse.

Så med doktorgraden din forente du alle tradisjonene du hadde studert ved ulike universiteter og institutter?

– Ja, og jeg hadde mine egne tanker om disse. Det er som en syntheziser. Når du tar alle de ulike komponentene og bringer dem sammen og lager ditt eget. Det er det jeg gjør og som interesserer meg. For tiden studerer jeg filosofi og moderne fenomenologi av blant annet Dan Sahavi og Maxine Sheets-Johnstone. Disse utforsker hvordan Husserl, Heidegger og Merleau-Ponty utformet, utviklet og forsto fenomenologi. Jeg forsøker ikke å snakke om kroppsarbeid, men om bevegelse. Vi er levende mennesker og måten vi overlever på er gjennom bevegelse. Jeg viser hvordan spebarn overlever gjennom bevegelse. Hvordan de signaliserer hva de ønsker gjennom bevegelse, hvordan situasjonen skaper hva de ønsker og hvordan de utrykker det.

Og du fremhever at det ikke er arbeid med kropp?

– Ja, det ville fravike den holistiske tilnærmingen. En annen fortolkning av ordet somatikk er helhetlig kroppsprosess. Og det er virkelig Paul Goodmans; sensing, moving, feeling and perceiving og hvordan vi gjennom det skaper mening. Somas i verden beveger seg i verden. Vi kommer til verden gjennom bevegelse, og dersom vi ikke beveger oss, dør vi.

Du har sagt noe om at bevegelse er forandring?

– Bevegelse er forandring og det er relasjonelt. Vi beveger oss alltid i forhold til noe eller noen. Jeg arbeider på grunnlag av en hypotese om hva som foregår i denne bevegelsen. Alle intervensjoner som jeg gjør baseres på en hypotese eller idé jeg har. Om jeg verbaliserer denne, om den er intuitiv eller mer bevisst så har jeg en hypotese. Hvis du gråter for eksempel, så byr kanskje noen deg en serviett, da lager de en hypotese, det gjør vi hele tiden, men det som er viktig er å holde en slik hypotese ”lett” altså ikke fastlåst, lag et eksperiment og se hva som skjer.

Kan du gi et eksempel?

– Hvis vi ser på en primær bevegelse. La oss si at en person har en spesiell måte å gripe tak i (grasping), vi arbeider med awareness rundt den bevegelsen, vi vil se på funksjonen av grasping. Gjør personen alltid det samme med den bevegelsen? Hva er meningen, hvordan er den kreative tilpasningen, hvordan er bevegelsen en figur i og av seg selv? Det er en historie i bevegelsen, et pågående eller levende tema som er relasjonelt og historisk – slik lever historien i dette øyeblikket. Hvis vi endrer bevegelsen og personen blir vant til å endre bevegelsen, har vi skapt en annen grunn, ut fra denne kan en ny eller heller endret historie utfolde seg. Og det er dette jeg er interessert i; å forandre våre historier. Ruella beveger seg silkemykt og grasiøst på gulvet når hun demonstrerer arbeidet sitt.

– Vi prøver ikke å forklare, tolke. Vi lager et eksperiment, spiller det over til klienten og de former det og sender tilbake til deg. Så det er flytende, og du er alltid åpen for en overraskelse. Når jeg kreerer et eksperiment for klienten min, kan jeg ha en ide om hva som skjer, men jeg tenker; la oss se hva som skjer når jeg tilbyr deg dette. Jeg vil gjerne understreke at jeg ikke er historiefokusert, men opptatt av det som skjer her og nå, mellom oss i dette øyeblikket, den relasjonelle awareness. Jeg jobber nå med en ny bok, om kinestetisk resonanse. Den handler om hvordan alle sekvenser av bevegelse er tilstede her og nå, som en støtte til kontakt, en kreativ tilpasning. Noen ganger tar ord oss vekk fra opplevelsen, ord er overflødig. Hvis du kan finne følelsene, ordene inne i deg – fra ”jeg’et” i og av deg selv – er du nærmere deg selv og sannheten. ”Truth is not verbalizing”, sier hun med et smil, betrakter og fortsetter. – Når to mennesker skal forstå hverandre, er det ikke nødvendig med så mange ord. Og det var den opplevelsen jeg hadde med Laura, når vi gikk i Central Park og jeg kommenterte en nydelig blomst og hun sa; ”det er kanskje den siste våren jeg opplever”, og jeg forsto, hun forsto. Laura sa ofte ”Happiness is a product of how you live your life”, og det siste hun sa til meg før hun dro til Tyskland (hun døde der. red.anm) var ”Be happy”. Jeg bærer det med meg. Jeg tror hun brydde seg om meg, som jeg brydde meg om henne, personlig og profesjonelt.

Ruella omtaler sin læremester med respekt og hengivenhet, og er det noe som gjennomsyrer Ruella Frank selv, så er det hennes varsomme og myke tilstedeværelse blandet med naturlig autoritet. Det påvirker feltet eller ”the embodied field” som hun kanskje ville kalle det, på en beroligende måte, i det ordløse finnes også mye mening. Det må erfares og kan ikke forklares.