Endringer – et steg av gangen

”Det er som når gresset gror, plutselig oppdager du at det er for langt - uten at du har sett det vokse”.

(Av Guri Ulfsnes)

Dette er min klient Per sine ord på hvilke endringer som har skjedd siden vi startet å jobbe sammen i januar 2010. Som gestaltterapeut kjenner jeg at dette rører meg veldig.

”Det er de små tingene som har resultert i at de store tingene er enklere å håndtere nå. Nå ser jeg løsninger i situasjoner hvor jeg tidligere har følt meg låst. Jeg har mer plass i hodet, og tankene spinner ikke av gårde lenger”.

Per ser ikke klart hva de små tingene er. De store tingene er klare som dagen! Selvfølgeligheter, sier noen – skummelt, sier andre. Personer med angst kan oppleve dette som skummelt og angstfremmende:

• Å få oppmerksomhet
• Å bli sett på
• Å bruke stemmen
• Å si fra.

Per opplever dette som skummelt.

Sosial angst
Per (32) har hatt sosial angst så lenge han kan huske, og angstanfall fra han var 20 år. Han er uføretrygdet på grunn av angst og har tidligere gått til psykolog og i eksponeringsterapi. Angstanfallene er mye sjeldnere nå enn for 5–10 år siden. Angstanfallene kommer ofte ”rett ut av den blå”, men starter gjerne med at tankene får lov til å spinne av gårde.

”Det starter oftest når jeg opplever at jeg ikke kan si fra, og at det ikke er noen utvei. Når anfallet er i anmarsj musepuster jeg, og er livredd for at det skal skje noe med kroppen og at jeg skal dø”.

I terapitimen sier Per at han vet han ikke dør, men under angstanfallet greier han ikke tro på det.

”Det er tankespinnet som er vanskelig å komme seg ut av. Den sosiale angsten handler om prestasjonsangst. Jeg har så høye krav til meg selv og greier å innfri dem. Jeg er opptatt av hvordan andre ser på meg og oppfatter meg. Jeg er klar over at det er urealistisk, men jeg forventer at jeg skal greie ting andre ikke gjør”.

De små tingene
Jeg trekker inn Ruella Franks begrep yielding i forhold til hvordan jeg ser de små tingene og det terapeutiske arbeidet. Hun beskriver yielding som; ”How much of myself do I give to you in this moment”. Jeg oversetter det til ” I hvor stor grad jeg kan gi meg hen til deg i en situasjon”. Å gi seg hen i en situasjon betyr at det må være ”noe” å gi seg hen til. Ruella beskriver yielding som den første fasen i barns relasjonelle utvikling og at ”noe” gjerne er mors kropp. Barnet opplever å ha ”noe” tilstede i forhold til sine relasjonelle behov. For meg blir dette som om å ha tillit til at noen tar i mot meg når jeg faller. Ruella Frank mener dette underlaget bør være tilstede for at en handling og differensiering kan skje. Jeg vil vise hvordan vi har jobbet med dette ”noe”, da jeg mener det er mange av det Per kaller de små tingene. I den videre fortellingen benytter jeg også begrepet underlag om det samme.

Utforsker bevegelse
Da vi startet å jobbe sammen fortalte Per at han hadde et skjold rundt seg, og at dette gjorde kroppen hans stiv og spent. Han la planer for hverdagen, noe som var nødvendig for ikke å komme i ukjente situasjoner hvor han kunne føle seg låst. Selv så jeg at Per satt i samme stilling i stolen gang etter gang, og det var lite bevegelse i kroppen. Vi starter med å utforske bevegelse siden det blir motpolen til å være stiv. Etter hvert utforsker vi med graderte eksperimenter, hvor Per kjenner på pusten ved å ha en pute på magen, vi står sammen og kjenner føttene treffe gulvet, vi trener på å svikte med knærne, bevege armene samt ha et teppe under føttene. Per ligger også etter hvert på magen på en ball for å kjenne på underlaget og pusten. Vi jobber med å lage et underlag slik at Per kan gi seg hen til ”noe” som er der. Når jeg deler mye av mine egne opplevelser og erfaringer fra livet ser det ut til å virke positivt i denne prosessen. Vår relasjon blir også et ”noe” i denne sammenhengen. Han sier enkelte ganger

”Jeg skjønner ikke hvordan du vet alt dette”.

Det er da jeg sier at jeg er imponert over tankene han har om livet og som han deler med meg. Per uttaler en dag at

”Her får jeg lov til å si hva jeg sliter med, uten at noen sier at jeg skal skjerpe meg, eller at jeg må få meg en jobb”.

Jeg tenker Per blir møtt på den han er, og dette er ok. Dette er med på å bygge et underlag for å være i nye situasjoner.

Skumle situasjoner
Etter hvert eksperimenterer vi med konkrete situasjoner som Per synes er skumle. Han synes det gir en godfølelse med teppe under føttene. Vi lager et barometer hvor vi plasserer ulike skumle situasjoner på en skala fra en til seks, og hvor seks indikerer et angstanfall. Dette blir et slags felles måleparamenter. Dette skal vise seg som nyttig i forhold til å se endringer  underveis også. Å være synlig når han står i kø på butikken plasserer vi på 2,5 på barometeret. Når vi trener på dette står vi i kø sammen på gulvet, og hvor jeg står bak han. Han identifiserer ubehaget og hvor det sitter. Vi øker ikke awareness ytterligere, men jeg ber han flytte oppmerksomheten til føttene, og stiller awareness-spørsmål. Hvordan treffer føttene gulvet, hvordan kjennes det ut og hva ville føttene sagt om de kunne prate. Jeg står sammen med Per en stund. Vi utfører deretter øvelser vi tidligere har øvet på – bøye knærne, bevege armene og se på hverandre. Etter en stund bekrefter han at ubehaget er over, og at han er roligere og mindre stiv i kroppen. Vi jobber tilsvarende med en situasjon hvor han ser gjennom et butikkvindu etter å ha gått gjennom gågata.

Trener på å dele
Per liker ikke å høre sin egen stemme, og stemmen hans blir lav når han prater om noe som er skummelt. Det å si fra har vært problematisk for Per så lenge han kan huske. Det å si nei er noe han i svært liten grad tør gjøre, og det befinner seg som en solid 3er på barometeret. Dette er noe han ofte kjenner på i familiesammenkomster. Vi utforsker hvordan han kan dele med samboeren at han vil savne henne når hun reiser bort. Det er vanskelig å dele dette med henne. Vi trener alltid med en opsjon på at han kan si ordene inne i seg eller uttale det i rommet, og at begge deler er ok. Stolen fungerer som samboer i de tilfellene hvor det er ok. Vi gjennomfører eksperimentet flere ganger. Per vet ikke om han greier å si det høyt til henne når situasjonen kommer. Det er også helt ok. Ved et annet eksperiment trener vi konkret på stemmebruk og hvor han sier ”stemmen min er høy og fin og det er helt ok å bruke den”. Denne setningen er ganske skummel å uttale, og Per trener på å si den høyt inne i seg selv flere ganger. Senere trener vi også på å finne et objekt i ytre sone å rette oppmerksomheten mot når ubehaget og tankespinnet kommer. Objektet beskriver vi så grundig det lar seg gjøre ved å starte beskrivelsen med: ”jeg ser…”. Enkelte ganger gir jeg Per hjemmelekse. Han kan da prøve ut det vi har jobbet med sammen i andre omgivelser - når det føles ok. Ofte glemmer han det, men det er også ok.

De store tingene
I oktober 2010 forteller Per stolt at nå er det ikke så farlig å være synlig i butikken lenger. Turene trenger ikke være så planlagt, og kan være mange mennesker tilstede også. En dag han står i kø ved kassa og skal bruke betalingskortet kjenner han ubehaget og tankespinnet komme, og det neste som skjer er at han tenker føtter, føtter, føtter. . . han greier å flytte fokuset fra tankespinnet til kroppen. Ved å prøve dette flere ganger oppdager han også at han ikke kremter lenger når han bruker betalingskortet i butikken. Matbutikken er nå fjernet fra barometeret, men han legger til at det også beror på om han har gode og dårlige dager. En annen dag forteller han at han sa nei til en bekjent av familien da han spurte om Per ville bistå han ved å bruke den elektriske kappsaga. Per er redd for å bruke en kappsag, og må gjenta mange ganger at han ikke ønsker å gjøre det før den andre gir seg. Jeg blir så stolt at jeg får tårer i øynene.

Brukte stemmen og sa fra
I starten av januar forteller Per at han har sagt fra og brukt stemmen sin til ett familiemedlem han oppfatter har hatt ufine spørsmål og kommentarer til seg gjennom flere år. Per sier:

”Jeg ble overrasket over å høre min egen stemme og at den var så høy, jeg er ikke vant med å se meg slik”.

Vi prater mye om dette siden Per følte seg veldig synlig. Han er redd han sa noe feil samt at han skal si fra for mye fremover. Jeg støtter ham på at han har turt å prøve, og tenker støtten også er en av de små tingene. Han har også pratet en del med sin samboer om dette, og sier:

”Jeg deler mer med samboeren min nå, og hun synes det er fint og sier hun forstår meg bedre nå når jeg gjør det”.

I en time i januar 2011 forteller Per dette:

”Tankegangen min er endret når jeg er ute nå, og jeg går ikke så ofte inn i tankespinn. Det er mer plass i hodet til andre ting, og det har aldri skjedd før. Når jeg er i butikken er det pause i hodet”.

Når jeg ber Per trekke frem det han husker best fra vårt arbeid, er det eksperimentene han trekker frem.

”Det vi har gjort er noe helt nytt for meg. Eksperimentene gjør at jeg har fått ett verktøy på en del av problemene mine, og det har resultert i at dagliglivet er blitt lettere å leve. Det er dette jeg husker når ubehaget og tankespinnet kommer”.

Han forteller at hans søster og mor også har påpekt at han virker å ha løsninger for problemene sine.

Lettere å ha egne meninger
Per sier videre:

”Det er lettere å ha egne meninger nå, jeg føler at jeg kan si noe i ulike situasjoner, men det er fortsatt vanskelig å få dem ut. Det er flere ting som slipper gjennom sensuren min i forhold til kravet til meg selv. Jeg kan samtale med samboerens kolleger. Nå tillater jeg meg å ta en pause og jeg må ikke svare med en gang. Det føles som om det er de andre som har endret seg og at jeg er den samme”.

I terapien ser han at det er hans syn på andre som er endret:

”Jeg tror de andre er hyggelige og snille nå”.

Som terapeut har jeg ofte fulgt impulsene som har dukket opp sammen med Per. Det har gjerne resultert i eksperimenter som jeg lager der og da. Selv har jeg turt å ikke være flink hele tiden, og tror dette har vært med på å ufarliggjøre det vi gjør. Vi har hatt mange terapitimer hvor vi har pratet om forskjellige ting i livet, og hvor jeg har delt mye av mine erfaringer og opplevelser også. I starten av vår relasjon pratet vi en del om kosthold. Per forteller i dag at han har endret kostholdet sitt. Nå spiser han ikke bare ferdigpizza, men lager litt mat selv, han drikker vann i stedet for brus og spiser frokost. Han merker han har mer energi og er mindre trøtt om morgenen, bena er mindre hovne og han liker ikke spise så mye søtt lenger.

Skjoldet er borte
Den personen jeg ser i dag virker mer ”levende” enn han med skjoldet rundt kroppen. Per beveger seg mer når han sitter i stolen, og stående på gulvet kommer bevegelsene vi øvde på av seg selv. Det virker som han liker det også, for han smiler når jeg sier det.

”Skjoldet jeg har hatt rundt meg tidligere er ikke tilstede i samme grad”.

Det har ved flere anledninger slått meg at vi utfører entreprenørvirksomhet når vi jobber på måten vi har gjort. Jeg opplever at vi bygger bro mellom tanken og følelsen i kroppen. Jeg har også blitt fortalt at det faktisk er det som skjer fysisk i hjernen. At det nytter, er synlig via de store tingene som Per beskriver. At dette er givende å jobbe med er det ingen tvil om!