Diagnosen fanger
”Som lege og psykiater glemte jeg å tenke som en gestaltterapeut. Jeg var fanget i den medisinske modellen: Jeg så ingen helbredelse, bare livsvarig medisinering av en kronisk sykdom, jeg så ingen gode grunner til å forsette med gestaltterapi.”
(av: Bodil Fagerheim)
Slik beskriver Daan van Baalen sin reaksjon da klienten hans ”Anne” fikk diagnosen bipolar lidelse, i tidsskriftet Gestalt Review. ”Anne” hadde gått i terapi hos Daan i seks måneder da hun etter en manisk episode ble innlagt på sykehus, fikk diagnosen og ble medisinert. Det er nettopp artikkelen Gestalt Therapy and Bipolar Disorderi Gestalt Review nr. 1-2010 som jeg ønsker å ta utgangspunkt i når jeg møter Daan for en prat. I artikkelen beskriver han sitt møte med ”Anne” og hvordan han jobbet med henne over tid. I tillegg refererer han til studier som viser at kombinasjonen av medisinering, psykoterapi og psykoedukasjon kan ha positiv virkning for bipolare. Han diskuterer også hvilken påvirkning gestaltterapi kan ha i behandlingen av denne sykdommen.
Tenker diagnose
Gestaltterapeut Daan har hatt flere klienter med diagnosen bipolar lidelse i terapi – med gode resultater. Men for en som også er utdannet lege og psykiater, er det ikke alltid like enkelt å legge ”diagnose-tenkingen” på hylla: – Så snart jeg hører en diagnose, blir jeg fanget i det medisinske. Det er legen i meg som tenker og det er utfordrende å ikke tenke som en psykiater, sier han og trekker lett på skuldrene. Han legger til: – Å bli fanget sier mye om terapeuten i relasjonen, hvordan vi blir fanget på forskjellig vis, alt ut fra hva vi tar med oss inn og hvem vi er i relasjon med. Vi må finne ut hvem vi blir i den aktuelle relasjonen. Noen ganger blir vi irritert, andre ganger forelsket. Her må vi gradere tilbakemeldingene og tydeliggjøre hvordan vi blir fanget. Og fanget skal vi bli, ikke i medisinsk tenkning, men hvem jeg blir i relasjonen. I artikkelen i Gestalt Review, forteller Daan om hvordan han gjennom sin klient ”Anne” ble konfrontert med den medisinske diagnosen og hvor utilstrekkelig han følte seg på grunn av begrensningene denne diagnosen satte.
Så ikke parallellen
”Jeg så heller ikke den mulige parallellen mellom vår relasjon og hennes diagnose. Jeg så ikke hvordan ”vi” var nedtrykte etter en manisk episode og følelsesmessig forflatet av medisineringen”, skriver Daan. I tidsskriftet forteller han videre hvordan han gradvis fikk awareness på hvem han var i feltet: hvordan kroppsholdningen hans var, hvordan han pustet. Etter hvert ble han også oppmerksom på klienten ”Anne”, hennes pust og hennes kroppsholdning, uten at han intervenerte av frykt for at hun skulle ta det som kritikk. Likevel økte hans awareness på den følelsesmessige flatheten og ble figur. Han begynte å eksperimenterte med seg selv, forsterket pusten og kroppsholdningen. Parallelt med dette eksperimentet, og til hans store forbauselse sa Anne: ”Jeg føler meg roligere i dag i denne timen.” Forsterkingen hadde også en effekt på henne.Til Gestaltterapeuten forklarer han at det er viktig å bli klar over hvem vi (klienten og terapeuten) som helhet er i feltet. Deretter kommer spørsmålet hvem terapeuten er og hvem klienten er i det samme feltet. Han understreker at når vi arbeider med klienter som har en diagnose, bruker vi våre tradisjonelle gestaltterapeutiske redskap, øker awareness og tydeliggjør det som er. – Hvem jeg er i helheten, i relasjon til klienten er avhengig av hvordan jeg ser ham/henne – og min opplevelse er påvirket av klienten selv, sier Daan. Han legger til at vi må bruke fenomenologisk metode til å øke awareness og gjøre tydelig det som er, slik at vi ikke bare ser nedstemtheten og blir maktesløse.
Ikke offer for stemningen
Selv om klienten er nedstemt, betyr ikke det at vi må underkaste oss denne stemningen. Tvert imot, vi må bli klar over stemningen, men ikke bli offer for den. Stemning er ikke direkte fenomenologi, men en evaluering som vi har mulighet til å styre. Når vi utforsker stemningen som er i feltet, kan vi også endre den. Det kan bidra til at klienten tilegner seg lærdom og redskap for å takle sine egne humørsvingninger og lærer seg til å leve med dem, sier Daan. Han forteller videre hvordan han forsøker å finne kreativiteten hos den enkelte og bruke det i terapien. – De som har bipolar lidelse er ofte morsomme, kreative mennesker og målet for oss er ikke å dempe kreativiteten, men gi dem redskap som gjør at de kan leve med lidelsen og nyttiggjøre seg av de kreative evnene sine, sier Daan.
Samarbeid med klientens lege
Disse kreative evnene kan imidlertid bli svekket av de stemningsstabiliserende medisinene biopolare ofte får, noe som kan være vanskelig å se på for en gestaltterapeut. Men Daan understreker at når vi som gestaltterapeuter arbeider med bipolare, er et samarbeid med klientens lege/psykiater viktig og at det ikke er vår oppgave å avgjøre om klienten trenger medisin eller ikke. -Utfordringen for oss terapeuter i kontakt med leger er å ikke tenke syk/frisk. Vi må arbeide fenomenologisk, finne ut hva som virkelig er. I stedet for at stemningen i feltet skal styre oss, kan vi opparbeide awareness på hva som skjer og få erfaring på hva som kan endre stemningen, med andre ord ta styringen over stemningen, sier Daan. Ifølge han er det en tendens til at psykiatrien nå mer og mer aksepterer og inkluderer samarbeid med psykoterapeuter i behandlingen av bipolare og at en slik behandling ofte gir gode resultater. Han refererer til en av sine egne klienter som har gått hos ham i flere år og som de siste to årene ikke har tatt medisiner. – Det betyr ikke nødvendigvis at denne klienten ikke vil kunne få nye anfall, men slik det er i dag, er vedkommende i stand til å takle sine forskjellige stemninger og vet hva som skal til for ikke gå for langt ned i depresjonen, sier Daan.
