Kjærlighet og selvfølelse

Vi som jobber med mennesker har nok alltid visst det, og nå bekrefter moderne forskning det samme: God selvfølelse fremmes i kjærlige relasjoner.

(Av: Siw Stenbrenden) (2011)

Det siste året har jeg vært mer enn vanlig opptatt av ett psykologisk tema: Hvordan fremmes og hvordan hemmes god selvfølelse? På Norsk [ngf]s årlige fagdag holdt jeg et velkomstinnlegg hvor jeg snakket om dette. I denne artikkelen vil jeg forsøke å oppsummere hovedbudskapet i det jeg sa der.

Vekstfremmende møter

For meg er gestaltteorien teorien om hvordan det er å være menneske: i relasjon til andre og i relasjon til meg selv. Og, teorien gir oss terapeuter metoder som setter oss i stand til å skape åpne, kjærlige og vekstfremmende møter mellom oss og klientene. Disse møtene kan være tid og sted for klienten til å utforske relasjonene i livet sitt, og relasjonen til terapeuten. Klienten blir møtt med anerkjennelse og aksept slik han/hun er, og feltet er preget av gode intensjoner, eksistensialistisk tiltro og fenomenologisk tilnærming fra terapeutens side.

I min egen terapeutpraksis, og i samfunnet rundt meg, opplever jeg at god selvfølelse er forbeholdt noen ganske få. De fleste av oss kjenner følelsen av å ikke være god nok, og har våre, mer eller mindre, fruktbare metoder for å bli sett og bekreftet av menneskene rundt oss. Fra vi lå i magen til moren vår og til vi var omtrent to år gamle, ble selvfølelsen vår kraftig påvirket. Selvfølelsens grunnlag ble lagt da. Alle er født med god selvfølelse, og hvordan den fremmes eller hemmes, avhenger av hvordan vi ble møtt i relasjonen til de nærmeste omsorgsgiverne våre helt i starten av livet. Ble vi sett og møtt på alle behov av responsive, kjærlige voksne, er det sannsynlig at den sosiale og emosjonelle delen av hjernen vår har utviklet seg optimalt. Så dedikerte og bevisste foreldre finnes vel knapt, og et sped- og småbarnsliv uten større eller mindre traumer har de færreste av oss hatt. Jeg tenker til og med at å gi barna ”god oppdragelse” i mange tilfeller kan skade deres selvfølelse, fordi vi som voksne ikke er bevisste nok på hva vi gjør, og hvorfor. Dette resulterer i at barnet gir opp å kommunisere egne behov, og kan få følger for hvordan det senere i livet tar vare på seg selv.

Gestaltterapien gir svar

Som voksne kommer de menneskene i terapi som opplever at måten de har vært i verden på til nå, ikke gir mening eller vekst lengre. Hos en gestaltterapeut blir de tatt i mot som hele, kreative mennesker med muligheter for personlig utvikling og et mer tilfredsstillende liv. Fordi vi mennesker søker helhet, er det helbredende å få være i en kjærlig relasjon til et annet menneske (her: en gestaltterapeut) som minner om den første relasjonen som ideelt sett skulle vært kjærlighetsfull, tilstedeværende og psykologisk næringsrik.

Jeg mener at gestaltterapien gir svar på mange av dagens menneskelige utfordringer og vanskelige spørsmål. Og jeg tror at hvis vi som gestaltterapeuter jobber med å fremme egen selvfølelse, og vise verden hva vi kan og gjør, møter vi et marked som vil ha og trenger oss.