– Når jeg er rolig, kan vi bli rolige sammen

– De første reaksjonene på en og samme voldsomme hendelse kan være veldig forskjellig fra person til person. For oss som skal støtte, kan det være nyttig å bare være til stede, lytte. Jeg har erfaring med at dersom jeg er rolig, kan vi bli rolige sammen, sier gestaltterapeut Camilla Weedon.

(Av Bodil Fagerheim)

Sent fredag kveld den 22. juli blir Camilla oppringt av sin tjenesteleder som spør om hun kan dra opp å bistå på Sundvolden hotell. Tidligere samme dag har hun avsluttet ferien sin på Koster. Like etter at hun kjører inn i Norge blir hun innhentet av stadig flere ambulanser. På radioen hører hun hva som har skjedd i Oslo og på Utøya. – Det dukker umiddelbart opp et hjelpebehov hos meg, forteller hun.

Camilla er utdannet gestaltterapeut og jobber som teamkoordinator for trygghetsenheten på Bjørnegård psykososiale senter i Bærum. Hun jobber også som veileder for Psykisk helsepersonell i Bærum kommune. Bærum kommunes kriseteam er tilknyttet Bjørnegård og denne psykososiale beredskapen som kriseteamet utgjør, skal kun aktiveres ved svært alvorlige situasjonskriser. 22. juli blir denne beredskapen aktivert.

Uforberedt på omfanget

På vei til Sundvolden natt til lørdag kan hun ikke forestille seg hva som vil møte henne. Siste melding hun har hørt, er at det er ti drepte. – Stemningen er rolig, folk er lavmælte. Noen går stille rundt og deler ut pledd. Folk ringer og ringer, minnes hun. Den første samtalen er med en ung gutt som har overlevd terroren på Utøya, men som ikke vet om broren har gjort det, han vet ikke hvor han er. Sammen med ham er faren. – Jeg velger å ha fokus på 14-åringen. Han forteller en, for meg, overveldende historie, selv om han faktisk ikke deler så mye. Han er redd for broren sin, samtidig som han selv har hatt grusomme opplevelser. Han har flyktet og gjemt seg for morderen, sett venner falle døde om, svømt i iskaldt vann, forteller Camilla. Hun konsentrerer oppmerksomheten om praktiske ting som å gi ham noe å drikke. Forsøker å normalisere situasjonen så godt som mulig, være der, lytte, stabilisere. – I denne fasen, sjokkfasen, er det viktig å ikke stille spørsmål som: Hva kjente du? Hva følte du?, sier Camilla og forklarer videre: – De første reaksjonene på en og samme hendelse kan være veldig forskjellig fra person til person, noe som karakteriseres som normalt.
Noen kan være helt rasjonell, andre kan reagere med å numme seg ut, og andre igjen kan bli hysteriske, halvpsykotiske. Det er viktig å bare være der, lytte, komme med enkel informasjon. Når jeg er rolig, kan vi bli rolige sammen.

– I samtalene jeg har på Sundvollen har jeg awareness på reaksjonene til de jeg møter og min indre ro. Det er viktig å ikke bli for konfluente, men differensiere, observere. Når de begynner å skli ut, deflektere, hentes de inn igjen ved å bringe oppmerksomheten til yttersonen, som for eksempel: Kan du se på meg? Mange kan bli helt handlingslammet. Da kan man gå inn å ta styringen over hva vedkommende må gjøre akkurat nå. Varigheten av sjokkfasen kan være forskjellig, opptil 72 timer. I denne tiden må mange til lege på grunn av kroppslige reaksjoner på de voldsomme følelsesmessige påkjenningene.

Debriefing/stabilisering
Sterke minner har satt seg både i kroppen og hodet. I denne fasen økes awareness på selve traumet, tydeliggjøre traumet slik det oppleves her og nå. Det kan gjøres individuelt eller i grupper. Gruppene settes sammen av mennesker som har likest mulig bakgrunn i forhold til hendelsen, for eksempel: overlevende i en gruppe, pårørende i en annen. I denne fasen snakkes det mye og oppmerksomheten er på det som skjedde. Under slike samtaler, enten individuelt eller i gruppe kan noen få reaktivering av tidligere traumer – traumer som man kanskje ikke har vært i bevisst kontakt med tidligere. – Som gestaltterapeut jobber jeg ut fra fenomenene som dukker opp. Jeg øker awareness på selve traumet og tydeliggjør traumet slik det oppleves her og nå. Dette kan være vondt og vanskelig for klienten, men hvis vi skal kunne bistå, kan vi ikke bli fanget av feltet. Vi må tåle at folk har det vondt og vanskelig, sier Camilla. Hun understreker at i denne jobbingen er det utrolig viktig å la klienten få den tiden det tar. – Gjennom å jobbe med traumer, har jeg fått stor respekt for at det er viktig å jobbe sakte, sier Camilla og konkretiserer: – Ta for eksempel et angstanfall: Vi stabiliserer angst ved å puste sammen, være ”her og nå”, dele bilder som dukker opp, tegne angsten. Dette er et arbeid som tar tid, som går over mange timer. Så dukker angsten opp igjen og vi kan spørre: Hva vil du gjøre nå? Vil du sette opp en beskyttende vegg, eller skal vi gå litt dypere inn i angsten. Litt etter litt kan historien, traumen komme fram. – Setter man i gang noe for fort, kan det føre til retraumatisering, legger hun til.

Lukke figurer
I traumebehandling er målet å integrere historien som en del av seg selv – å lukke figurer. I etterkant av 22. juli opplevde landet vårt en felles sorgprosess i form av forskjellige arrangementer nasjonalt og lokalt. Camilla trekker fram konserten i Oslo Spectrum, hvor det var sorgen som var figur, alt annet var bakgrunn: artistene var for eksempel lite synlig, kledd i sort, ikke presentert. – Dette kan ses på som en felles lukking av gestalten sorg. Det betyr ikke at det ikke sørges mer, men den felles markeringen ble en god avslutning på den felles sorgprosessen, sier hun og legger til: – Sorgprosessen kan oppleves som en konfluent fase. Vi har behov for å være sammen med venner familie og til og med helt ukjente som har opplevd noe av det samme. Være i sorg med andre. Etter hvert kan det være lurt å differensiere for å komme seg videre. – Jeg tenker at vi som gestaltterapeuter har mye å bidra med i møte med mennesker som har vært igjennom en traumatisk opplevelse. Mye av det vi har lært om å øke awareness, jobbe med å åpne og lukke gestalter og gradere ved å bruke vår egen awareness, er viktige og gode verktøy. Min erfaring er at disse verktøyene fungerer veldig bra, avslutter Camilla.