Selvregulering og traumer

Etter 22. juli 2011 følte jeg meg overveldet av følelser og tanker. Jeg undret meg over egne evner til å kunne støtte om ett av ofrene kom inn i mitt terapirom. Siden har jeg stadig lagt merke til bilder og reportasjer om krig, naturkatastrofer, terror, omsorgssvikt og overgrep, og ordet TRAUME har vokst seg stadig større i media og litteratur. For meg som gestaltterapeut stilte jeg meg oftere spørsmål om hva et traume var, hvordan det kom til uttrykk, hvordan hjelpe og støtte? Og hva med mine eksisterende klienter som kom med angst, sorg, relasjonsutfordringer, var triste og sinte – var de i bunn og grunn også traumatiserte? Og skulle jeg da gjøre noe annerledes enn det jeg allerede gjorde? Jeg ble usikker.

(Av: Siw Rylander)

Jeg bestemte meg for å gå på en workshop i SE, Somatic Experiencing. Den workshopen pirket ikke bare borti ren teoretisk kunnskap, men like mye mitt mot til å bruke min oppmerksomhet på kroppens bevegelser og det fenomenologiske, som kan fortelle mye om hvilke responser som ikke ble fullført i en traumatisk opplevelse. Samtidig ble jeg igjen minnet om hvor viktig jeg som terapeut er, i relasjonen med klienten. Jeg må selv være regulert i mitt eget nervesystem for å kunne hjelpe andre til å regulere seg. SE var logisk for både kropp, følelser og tanker så jeg bestemte meg for å ta den 3-årige utdannelsen. I og med at oppfattelsen i SE er at traumer sitter igjen som ufullstendige responser i kroppen, og ikke i selve den traumatiske hendelsen, så har SE mye fokus på kropp, biologi og nervesystemet. Den erfaringsbaserte og virkningsfulle læringsmetoden, som blander praktiske øvelser med teori, kjente jeg godt igjen fra Norsk Gestalt Institutt, NGI.

Hva er Somatic Experiencing?

Ordet traume betyr skade. Peter Levine, som har utviklet den terapeutiske formen SE, Somatic Experiencing, tror at alt kan repareres. Han normaliserer traumet, traumets symptomer, og prosessen som må til for å bli helbredet. I Peter Levine sin bok, Vekk Tigeren, hevder han at mennesker på samme måte som ville dyr har iboende biologiske overlevelsesinstinkter som bidrar til å reparere og beskytte oss. Ville dyr blir sjelden traumatisert på tross av at de lever i potensiell fare hele tiden. I motsetning til dyrene finner ikke vi mennesker alltid ut hvordan vi skal løse dilemmaet om vi skal kjempe eller flykte når vi trues, og denne usikkerheten har gjort oss mennesker sårbare overfor traumets sterke virkninger. Når vi utsettes for truende situasjoner, kan vår rasjonelle hjerne bli forvirret og stoppe de instinktive impulsene, som er å enten flykte eller sloss. Vi kan bokstavelig fastfryses i frykten, noe som kan medføre traumatiske symptomer. Vi kan utvikle det psykologer og psykiatere diagnostiserer som PTSD, Post Traumatic Stress Disorder, eller Post traumatisk stress lidelse. På grunn av vår intelligens kan vi imidlertid forstå og se sammenhenger, samt lære oss på nytt, og har derfor evne til å reparere de traumatiske skadene.

Hva er et traume?

I SE blir et traume definert som noe som skjer/er:- for raskt- for plutselig- for stort for mennesket å håndtere. Et traume er altså når noe er for stort til å fordøye. Det er en blokkering av mobilitet, eller opphopning av energi i nervesystemet. Dette fører til at våre overlevelsesinstinkter, eller stressresponser som kjempe (fight), flykte (flight) eller fryse fast (freeze) blir sittende fast i kroppen etter en opplevd traumatisk hendelse. Vi opplever alle traumatiske eller ekstreme, stressende hendelser i løpet av livet, men vi blir ikke alle traumatiserte. Det er veldig forskjellig hvordan vi lever videre med stressbelastende hendelser. Peter Levine hevder at hvis vi utløser vår energi og effektivt forsvarer oss godt mot trusselen, vil nervesystemet vende tilbake til et normalt funksjonsnivå. Hvis vi blir værende i et av våre overlevelsesinstinkter selv etter at faren er over, vil kroppen enten være på vakt med et høyt stressnivå, eller bli handlingslammet og mer tom og apatisk. I slike tilfeller vil toleransen for stress bli lavere. Det kan da være at vi lettere blir trigget, altså at kroppen raskere enn ellers oppfatter farer, og vi reagerer med fight, flighteller freeze når det ikke er en reell fare. I gestaltteori kan dette forstås som kreativ tilpasning. Vi fortsetter å gjøre det som en gang var nyttig for oss. Responsene utløses for å overleve. Stephen Porges, som er psykiater og forsker på biologi, hjernen og traumer, mener at terapeuter oftere bør forklare sine klienter at ingen responser er feil. Man skal være glad for at kroppen reagerte slik den gjorde og beskyttet deg, hevder han. Problemet er når hjernen vår ikke vet hvordan den skal respondere annerledes enn det den gjorde under tidligere traumatiske hendelser. Det vil si at vi mennesker kan reagere automatisk slik vi har lært tidligere, på triggere som minner om den traumatiske hendelsen. Vårt nervesystem har lært en respons som det fortsetter med, inntil noe annet blir lært. Disse triggerne kan for eksempel være lukter, smaker, lyder, enkelte steder, noen mennesker eller ting.

Selvregulering og terapeutens rolle

Det første som forsvinner ved et traume er trygghet. For at klienten skal føle seg trygg, må man som terapeut også føle seg trygg. Det vil si at man som terapeut må kjenne sitt eget nervesystem og evne å regulere seg selv. Den amerikanske, anerkjente barnepsykiateren, Bruce Perry, som i mange år har forsket på, og hatt klinisk arbeid med, traumatiserte barn, ungdom og voksne forklarer hvordan barndomstraumer kan medføre neurobiologiske forstyrrelser med konsekvenser for personlighetsutvikling, adferd og sosiale relasjoner. I sin bok ”Gutten som vokste opp som en hund”, forklarer han dette ved å vise til våre nevrobiologiske speilegenskaper, at den beste måten å hjelpe noen til å være rolig og fokusert på, er at man selv er rolig og fokusert. På den internasjonale konferansen ”How people change” i Los Angeles 2013 var det akkurat terapeutens viktige rolle i traumeterapi som kom tydelig fram. På konferansen var blant annet Peter Levine og Bruce Perry, i tillegg til flere verdensledende psykologer, psykoterapeuter og forskere med spesialområder på barn, tilknytning, familier, traumer og kriser. Her presenterte de et nytt fagområde som de kalte for ”Mellommenneskelig nevrobiologi”. Det er en forening av utviklingspsykologi, nevroforskning, stressforskning og traumeforskning. De mener at alt handler om regulering av følelser. For en klient, uansett om det er et barn eller voksen, på institusjon eller i privat terapisammenheng, har relasjonen til terapeuten større betydning enn metoden i seg selv. Fagpersonen er verktøyet. Det trengs tillitsbyggere. Hvis det handler om utviklingstraumer, så trenger vi å overøse krenkede mennesker med alt de ikke har fått av trygghet tidlig i livet. Til dette trenger vi fagpersoner som har et avklart forhold til seg selv og sine følelser, for da er de gode på å bygge relasjoner og tør å dele.

Toleransevinduet og egen aktivering

I utviklingspsykologien har det lenge blitt brukt en modell kalt: Toleransevinduet. Dette er en forståelsesmodell og et praktisk verktøy, som nå også brukes i stressforskning og traumeterapi. Modellen forklarer det spennet av aktivering som er optimalt for et individ. Ikke for høyt, og ikke for lavt (Siegel, 2012). Er man over grensen, er man hyperaktivert, med forhøyet hjerterate, respirasjon og muskeltonus. Er man under grensen, er man i en hypoaktivert tilstand, som kjennetegnes av lavere hjerterate, roligere pust og mindre muskeltonus (Porges, 2007). Om, og når, mennesker kommer utenfor sitt toleransevindu, enten over eller under, varierer fra person til person. Dette avhenger av erfaringer, emosjonell tilstand der og da, temperament og sosial kontekst. Når et menneske er traumatisert, er toleransevinduet smalt og det er lett for personen å bli vippet enten ovenfor eller nedenfor sitt toleransevindu. Et ønske i terapi er å utvide toleransevinduet, slik at nervesystemet oftest mulig er i en avbalansert fysiologisk tilstand, såkalt homeostase. Da er mennesket fleksibelt, har en avslappet våkenhet, i tillegg til energi, lidenskap og fokus, skriver Peter Levine i boken ”Den tavse stemme” fra 2012. Her hevder han at det er vår kapasitet til selvregulering som gjør det mulig for oss å håndtere våre egen aktivering og vanskelige følelser, og som dermed danner grunnlaget for en balanse mellom autentisk autonomi og en sunn sosial orientering.

Å gjøre i dag det man ikke kunne da man opplevde traumet, er viktig. I dag kan jeg gå eller løpe, jeg kan skrike eller be om hjelp. Jeg kan sette grenser for meg selv ved å si stopp eller snu. Jeg kan omringes av mennesker som gir meg det jeg engang ikke fikk. Hvis jeg hører på kroppen min, og energien i den, så forteller den meg ofte hva jeg trenger å gjøre. Det kan for eksempel være små responser som å knytte nevene eller trippe med bena, som forteller noe om hva man engang hadde trengt å gjøre, som man ikke da fikk til. Om disse responsene i dag får fullføres, og repeteres kan nye og sunne responser læres, slik at man lettere er regulert og innenfor sitt toleransevindu. Kunnskap har vært med å selvregulere meg, sammen med mye øvelse for å legge merke til kroppens responser og følge disse. Dette har gjort at jeg i dag er trygg på å jobbe med traumer.