Den andre fødselen
Å være ungdom er som å gå gjennom en ny fødsel. Der spedbarnet fødes inn i fysisk eksistens, går ungdom gjennom en lang, relasjonell og intrapsykisk fødselskanal og kommer, forhåpentlig, ut i andre enden som selvstendige individer med tydelige grenser og et sunt selvbilde, klare til å ta til seg hva verden har å by på og gi den det den trenger…
En ungdom blir ikke født ut av noens liv. Hun føder seg selv, inn i sitt eget liv. Fødselsprosessen er imidlertid langvarig og svært sårbar. Lik som første gangen hun ble født, trenger ungdommen kompetent støtte underveis. Som sin mor er hun skapt for denne prosessen, og hvis hun våger å lytte til sin egen kropp, vil den gi henne presis informasjon om det som foregår. Men fra alle kanter blir hun bombardert med alt hun må, bør og skal, og det å legge merke til hva hun selv vil eller trenger blir vanskelig på egenhånd.
Vi gestaltterapeuter kan være ypperlige fødselshjelpere. I boken ”Adolescence: Psychotherapy and the Emergent Self” presenterer den britiske gestaltterapeuten Mark McConville en gestaltteoretisk utviklingsmodell for ungdomsårene. Denne modellen integrerer de to rådende perspektivene innenfor henholdsvis psykoanalyse og familieterapi. Den psykoanalytiske forståelsen av ungdomstiden fokuserer på den intrapsykiske prosessen som fører til at man blir et selvstendig individ. Familieterapien, derimot, legger vekten på reforhandlingen av relasjonene ungdommen inngår i, og da særlig den nærmeste familien. McConville viser hvordan disse to aspektene inngår i en kontinuerlig, ikke-lineær integreringsprosess der ungdommen søker å transformere sine relasjoner og sitt forhold til omgivelsene samtidig som en indre opplevelse av et Selv trer klarere fram enn det har gjort før. Denne integrerte forståelsen, at disse to prosessene henger sammen i et gjensidig og sammenfiltret påvirkingsforhold, er noe av det unike gestaltterapien kan bidra med i møte med ungdom.
Synet på Selvet som en prosess og et organiserende prinsipp på kontaktgrensen, i ulike relasjonelle situasjoner som organiserer seg etter behov gjennom figurdannelsesprosesser, gir oss et helhetlig og dyptloddende grunnlag i arbeid med mennesker. Dette er et særlig viktig bidrag i møte med ungdom, som selv står i en av de mest komplekse menneskelige transformasjonene, både sett fra et biologisk og et identitetsmessig, meningsskapende perspektiv.
Med vår innsikt i felt-teori og fenomenologi, kan gestaltterapeuter og andre gestaltpraktiserende støtte ungdom i den sårbare prosessen det er å føde seg selv. Vi trengs i terapirommet og på institusjoner der ungdom kommer for å få hjelp når ting ikke funker for dem. Vi trengs der ungdom er, på skoler, fritidsklubber og i lokalmiljøet som lavterskeltilbud i de små, vanlige ungdomskrisene som vokser hvis de ikke blir løst. Og vi trengs i de institusjonene som skal ivareta ungdommenes behov, for eksempel som skoleledere som ser organisasjonen sin som et komplekst felt der ungdommers selvfødelse er en av hovedoppgavene man samles om.
Jeg mener det finnes et enormt urealisert potensial til kreativitet, nyskapning og glede i å endre voksnes relasjoner til ungdom. Som gestaltterapeuter har vi både verktøyene, relasjonskompetansen og den respekten som kreves for å støtte ungdom bedre enn voksensamfunnet gjør i dag. Vi kan bidra på alle tre nivåer av pyramiden: forebyggende, i normale, men akutte kriser og i de mer langvarige, alvorlige tilfellene. Vi må på banen slik at ungdom og de som hjelper dem får vite om oss og kan finne oss. Det er allerede mange dyktige gestaltterapeuter som jobber med ungdom. Mitt ønske er imidlertid at vi utvikler oss til et sterkt fagfellesskap i arbeid med ungdom, som en grunn av fødselshjelpere under ungdommenes figurative veer.
