Livets dans

with Ingen kommentarer

Det regner, det er mørkt, det er vinter i Oslo – og jeg er tung, dorsk og sliten i hodet, og på vei ut døren fra jobben. Jeg er fristet til å dra hjem. Tross motstand styrer jeg meg selv i motsatt retning, mot Balletthøyskolen mellom Tøyen og Grønland. Jeg skifter i garderoben, til myke behagelige klær og finner veien til Studio 5, der døren står vid åpen. Lyset er dempet, det spilles rolig musikk, og jeg ser at det er andre som er kommet før meg.

(Av: Ellen Beate Dyvi)

Jeg ankommer, ved å begynne å bevege meg, i myke, små bevegelser. Vi gjør det hver på vår måte. Noen ligger helt stille. Jeg vet at jeg kan forvente å ikke bli snakket til nå. Jeg blir rolig. Jeg faller inn i meg selv, lar kroppen bevege seg, i tillit til at jeg vil finne min dans. Kroppen vet hva den trenger, og den gjør som den vil. Læreren styrer musikken og introduserer de fem rytmene. Først flyt, så stakkato, kaos, lyrisk og til slutt stillhet; alltid i denne rekkefølgen.

De representerer en bølge, som vi danser oss igjennom i løpet av to til tre timer. Mens jeg danser skifter følelsene, og tankene. Samtidig er det som om kroppen bestemmer helt selv. Jeg vet ikke hva den kommer til å finne på. Kroppen overrasker meg med sine påfunn. Jeg opplever meg selv, gjennom å bevege meg. Og jeg endres, gjennom dansen. Underveis kjenner jeg ofte både ro og uro, tristhet, kjedsomhet, kraft, irritasjon, sinne, melankoli og glede. Alt på tvers av de fem rytmene musikken representerer. I teorien til 5-rytmer, som jeg ikke har lest så mye av, og på det nivået som kalles Heartbeat, kobles det én følelse til hver av rytmene: Frykt, sinne, sorg, glede og medfølelse. Det betyr ikke at det er dette vi er ment å føle når vi danser de enkelte rytmene. De fem rytmene representeres ved musikken, ikke ved at dansen skal være sånn eller slik når akkurat den ene eller andre rytmen spilles. Dansen har ingen koreografi eller gitte dansetrinn. Den trenger ikke å se veldig ulik ut i for eksempel flyt og kaos, og den gjør det gjerne. Dansen er heller aldri den samme som forrige gang jeg danset. Rytmene gir en struktur, og innenfor strukturen er dansen fri. Også når vi danser sammen. Det er også en vesentlig del av det, for meg. Å oppleve hvordan jeg forholder meg til eller blir påvirket av en annen danser, eller en gruppe av andre dansere.

5-rytmer er en praksis. Mitt første møte var en varm sommerdag for cirka ti år siden. Naboen min spurte om jeg ville være med å danse en torsdag kveld, på Balletthøyskolen. Det var uvant, med dette discokonseptet og folk som danset på alle mulige måter, på blanke ettermiddagen. Og jeg likte det. Og det skulle ta lang tid før jeg tok kontakt med det igjen. Da var jeg blitt gestaltterapeut, og jeg var på EAGTs gestaltkonferanse i Krakow. Den svenske gestaltterapeuten Helena Kallner hadde en workshop og lot oss danse, samtidig som hun viste oss hvordan hun ser de fem rytmene i sammenheng med gestaltterapiens kontaktsyklus. Det ga mening for meg. Og jeg skrev litt om det i en artikkel som er publisert i Gestalt nr. 1, i 2014.

Jeg kom hjem og begynte etter hvert å søke etter dansemuligheter. Det er fortsatt timer hver torsdag på Balletthøyskolen, akkurat som for over ti år siden. Det er også andre muligheter, i Oslo og andre steder i Norge. Og det finnes introduksjonskurs. Det meldte jeg meg på, og fikk nyttig lærdom om hvordan dette konseptet er tenkt, og at det passer for meg. Det er snakk om å praktisere, ikke for å bli bedre. Kanskje for å komme dypere, eller videre. Mest for å holde på. Ikke så annerledes enn yoga, på den måten. Det skjer noe nytt hver gang, i denne dansen, som er helt fri – og likevel styrt, av en lærer, som setter sitt preg på hvordan det blir, med sitt musikkvalg og sin måte å være på. En av mine favoritter er Hege Gabrielsen. En erfaren 5-rytmer-lærer som gir timer og workshops, på ulike steder, ofte flere ganger i uken. Like engasjert og til stede hver gang, er min erfaring.

Dans 5-rytmer i hele verden. Jeg danset så å si ukentlig i Oslo i ett år, før jeg fant ut at jeg kunne reise med de fem rytmene. Eller til dem. Dansen kan oppsøkes mange steder, på alle kontinenter. Min første reise gikk til Berlin og en workshop som kombinerte dansen med teater og skuespill. Og i nyttårshelgen nå sist var jeg i Värmland og danset; det ble en fin rituell overgang til et nytt år. En workshop er annerledes enn en kveldssesjon. Det er mer arbeid når det er workshop. Vi får oppgaver. Det er ikke helt ulikt å være på en samling på NGI under gestaltterapeututdanningen. Blant danserne, fra mange land i verden, som jeg traff i Värmland ved overgangen til 2016, var Hege Tanding Sørensen fra Vestfold, som har praktisert 5-rytmer en god stund. Jeg spurte henne hva 5-rytmer er for henne:

– Først og fremst er 5-rytmer frihet og glede for meg, og en veldig nødvendig del av livet mitt. Den kobler hodet til resten av kroppen og gjør at jeg slipper alle tanker og grublerier, og heller er til stede her og nå. Dansen har lært meg å lettere akseptere og leve med livets opp- og nedturer. På dager som er tunge er det lettere å finne mening, fordi de fem rytmene har lært meg at det går over. Og på bra dager prøver jeg å nyte livet der og da, fordi jeg vet at de også går over. I 5-rytmer danser vi en bølge, og etter hvert har jeg begynt å se på livet som en bølge. Jeg kan være fastlåst og ha stivnet i et mønster, men så danser jeg og mykner opp igjen og får andre perspektiv på tingene. De fem rytmene har også lært meg å være mer ydmyk og åpen for andre mennesker og deres historier. I bunn og grunn «sliter» vi alle med det samme og har det samme følelseslivet. 5-rytmer handler for meg om å gi slipp og slippe livet inn – og møte de sorgene og gledene som kommer.

Jeg elsker det! Jeg slutter meg til denne entusiasmen. 5-rytmer lar meg oppleve at jeg er en kropp, i bevegelse, i samspill med andre, også utenfor dansegulvet. Dansen gir meg mer klarhet, i hvordan jeg har det, i meg selv, og i mine relasjoner.