Tanker finnes i alle farger
Som gestaltterapeut, mor og menneske reagerer jeg på hvordan ”Psykologisk førstehjelp” tilsynelatende ukritisk har fått innpass og anerkjennelse i både barnehager, skoler og i det kommunale hjelpeapparatet.
(Av: Linda Klem)
Som gestaltterapeut har jeg både lært og erfart at kropp, tanke og følelse henger sammen. At erkjennelse og økt bevissthet kan føre til mulig endring og innsikt til å ta nye valg. Og med valg mener jeg ikke bare de store valgene her i livet, men også de små valgene vi kanskje ikke tenker på som valg, men som ofte kan holde oss i uønskede og uhensiktsmessige tanke- og handlemønster fordi vi ikke har innsikten til å se hvordan vi henger sammen.
PSYKOLOGISK FØRSTEHJELP
Som mor ble jeg invitert til foreldremøte med helsesøster. Hun skulle gi oss innblikk i hvordan skolen og kommunen satser på psykisk helse. De har innført et undervisningsopplegg for 5. og 8. trinn som heter «Psykologisk førstehjelp». Vi får høre om en hjelpehånd som skal hjelpe barna å identifisere røde og grønne tanker – snille og slemme tanker. Jeg er glad for at skolene er opptatt av psykisk helse, men ble skeptisk til metoden øyeblikkelig. Jeg tenker at rangering og kategorisering ikke er måten å gjøre det på. Det blir for enkelt. I tillegg skal vi ”sende de røde tankene av gårde med et tog”. Er dette en metode som oppfordrer til å tenke positivt, og fortrenge vanskelige tanker? Jeg håpet i første omgang at dette var en forenklet fremstilling, men videre undersøkelser gjør meg ikke tryggere på at barn og unge bør benytte denne teknikken for å mestre livet.
POSITIV ELLER NEGATIV
De grønne tankene skal være positive og de røde tankene negative. Jeg tror ikke vi kan sette kategoriske skiller mellom negative og positive tanker. Kanskje kan vi skille mellom uhensiktsmessige og hensiktsmessige tanker ut fra situasjonen, men det tenker jeg ikke at vi kan forvente av barn ned i barnehagealder. Såkalte røde tanker, som ut i fra kategoriseringen er kritiske og rettet mot en selv, kan da virkelig være nyttige for oss alle å se nærmere på. Hva er det som får oss til å tenke denne tanken? Er det egne eller andres krav? Eier vi det selv? Kan det være at vi må tilpasse oss annerledes, og ikke bare finne «positive motargumenter» i såkalte grønne tanker? Tanker som kunne vært kategorisert som røde tanker er de som ofte forteller oss at noe ikke er som det skal være. De vekker sterke følelser i oss, og som oftest finnes det gode grunner til det! Dersom man er sint og frustrert for at man for eksempel er blitt behandlet svært urettferdig, skal man ikke føle skam over sine følelser og dekke over dem med grønne tanker. Man kan da havne i et selvdestruktivt mønster der man ikke tar seg selv på alvor, og ignorerer egne behov som individ og menneske. Vi bør lære barna våre at alle følelser og tanker er lov, og at verktøyet de skal bruke er deling. Snakk med en du stoler på, og få hjelp til å sortere og eventuelt agere hensiktsmessig på det som er vanskelig. Følelser som ikke blir tatt på alvor kan manifestere seg som både angst, psykiske og fysiske plager, og være «uforklarlige» energityver vi drar med oss videre i livene våre.
Som gestaltterapeut er jeg ofte svært interessert i disse såkalte røde tankene, og det er overhodet ikke for å sende dem av gårde eller erstatte dem med noe positivt, for det positive sin egen skyld. Jeg blir opptatt av å lytte, sette dem i kontekst og se dem som brikker i et puslespill av den kreative tilpasningen vi driver med. Jeg vil undersøke om eventuelle ”måtter” og ”burder” bør tygges for å oppdage om dette er noe man selv eier, og trene på hvordan vi kan øke bevisstheten i situasjoner som fremkaller disse følelsene. For å forstå både hvordan vi tilpasser oss, og hvordan vi reagerer, kan det være fint å se dette i sammenheng med våre impulser og handlinger. Mange fastlåste mønster som vi ønsker å endre er blitt til ved nettopp kreativ tilpasning til situasjoner og omgivelser opp gjennom våre liv.
Vi må huske at vi har tilpasset oss av en grunn. Det var det beste vi kunne gjøre der og da. Det var bevisste eller ubevisste valg vi tok, som hjalp oss til å «overleve» eller faktisk overleve. Som gestaltterapeut er jeg opptatt av hvordan vi gjør det, og å sette både følelser og tankemønster i en kontekst.
SKAM
Det å kategorisere tanker som snille og slemme, røde og grønne, mener jeg kan føre til større psykiske belastninger og skamfølelser, både hos voksne og barn. Ikke bare skam i forhold til innholdet i tankene, men også skam i forhold til det at man ofte tenker mange «slemme» tanker. Verktøy som refleksjon, deling, økt bevissthet og hensyn til egne behov er noe jeg tenker vil være nyttige når vi som gestaltterapeuter, foreldre og medmennesker skal støtte både barn og voksne i vanskelige faser og i livet generelt. Båssetting, fortrengning og frykt for det som er ubehagelig lærer oss ikke å håndtere tanker og følelser, men det lærer oss å plassere det i «rett og galt». Paradokset er at noen ganger kan «galt» være «rett» og «rett» være «galt»! Når vi sender vanskelige tanker «av gårde med et tog», så vet jeg at det toget vil komme tilbake til din stasjon og plage deg med de samme vanskelige følelsene, helt til du tar det i mot, erkjenner, prosesserer og til slutt eier det selv eller plasserer det der det hører hjemme.
UKRITISK HASTEINNFØRING?
Det som kanskje gjør meg mest opprørt er ikke teoriene i seg selv. Det finnes så mange retninger og teorier, og alle kan finne nytte av ulike metoder. Men at dette plutselig er allment akseptert, og innføres ukritisk som verktøy for livsmestring er jeg skeptisk til. Jeg tillater meg å sette dette i sammenheng med folkehelsearbeidet som Helse- og omsorgsdepartementet i samarbeid med KS, skal satse på i kommunenes arbeid med barn og unges psykiske helse. Det er vedtatt «resultatmål» som gir incentiver til kommuner som får på plass verktøy, samarbeid med aktører og utvikler tiltak som fremmer barn og unges psykiske helse. Jeg våger meg på å spørre; er dette en forhastet utvei for å nå noen mål på papiret? Har noen grepet etter den eneste tilgjengelige pakken med enkelt verktøy som kan vise at politikerne og kommunene nå har barn og unges psykiske helse på agendaen? Hva er begrunnelsen for å benytte denne metoden framfor andre?
GESTALTTERAPEUTENS ROLLE
Dessverre opplever jeg fortsatt ofte som gestaltterapeut at mange ikke vet hva gestaltterapi er, eller at de synes ordet virker rart og mystisk, men jeg opplever også at flere og flere oppsøker hjelp hos meg som gestaltterapeut, for å mestre livets utfordringer. Og skammen og tabuet opplever jeg som mindre nå enn for bare noen år tilbake. Jeg møter alt fra barn i skolealder til pensjonister i terapirommet mitt. Noen har fått henvisning til psykolog og synes ventetiden der er for lang. Noen tenker ikke at de er (p)syke, men bare trenger noen å snakke med. Andre har ikke blitt møtt på den måten de trenger, verken i kommunalt hjelpeapparat eller helsevesen. Noen anbefaler gestaltterapi videre, og noen kommer tilbake etter å ha prøvd andre muligheter. Gestaltterapeuten er altså en viktig og ønsket del av mange menneskers liv og helse. Jeg tror også at gestaltterapeuten kunne hatt en mer sentral rolle i arbeidet med folkehelse og forebygging innen psykisk helse, ikke minst som et alternativ til dem som ikke finner sin plass i en kategori som syk, «psyk», eller i en diagnose, men som faktisk ønsker å våge seg inn for å se nærmere på sine røde tanker og åpne dører man kanskje har brukt årevis på å holde stengt, av frykt for hva som finnes der, uten å ha verktøy til å håndtere dette.
