En gestaltterapeutisk politikk

with Ingen kommentarer

Kan vi som gestaltterapeuter uttale oss om hva som er en ønsket samfunnsutvikling? Det mente Paul Goodman, som var med å skape gestaltterapien. Hvordan bygget han sin samfunnskritikk på teorien om gestaltterapi? Og hvor aktuell er hans kritikk av det amerikanske samfunnet på 1950-tallet for vårt samfunn i dag?

(Av: Henning Herrestad)

Det finnes to høyst ulike måter å forstå teorien om gestaltterapi på. Vi kan kalle dem den ”smale” og den ”brede” forståelsen av hva teorien handler om. Tilhengere av den smale forståelsen sier at teorien handler om hvordan en gestaltterapeut skal forstå og handle på det som utspiller seg i møte med en klient i terapirommet. Ut fra den smale forståelsen kan ikke gestaltterapeuter bruke sin teori til å lage et politisk program. Paul Goodman derimot, som var med på å skape teorien om gestaltterapi, hadde helt klart en bred forståelse av teorien. Han skriver i innledningen til den delen han selv skrev av «Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality» (heretter kalt «Gestalt Therapy»): “And nothing is more clear, unfortunately, than that certain tensions and blocks cannot be freed unless there is a real environmental change offering new possibilities. If the institutions and mores were altered, many a recalcitrant symptom would vanish very suddenly.” (Perls, Hefferline, Goodman, 1951, s 234). Hvis samfunnets institusjoner og normer endres, vil folks vedvarende symptomer på psykisk lidelse forsvinne. Uten reelle endringer av omgivelsene, kan de ikke gi slipp på spenningene og blokkeringene som er en nødvendig kreativ tilpasning til feltet.

GOODMANS GESTALTTERAPEUTISKE SAMFUNNSKRITIKK

Paul Goodman publiserte i 1960 boken ”Growing up absurd”, som gjorde ham berømt. I denne boken, som er dedikert til Laura Perls, bruker Goodman gestaltterapeutiske begreper og tenkemåter til å kritisere det amerikanske samfunnet. Boken var del av en strøm av bøker som prøvde å forklare hvorfor USA opplevde en bølge av kriminelle ungdomsgjenger og voksne «drop outs», de som nå kalles «beat-generasjonen». I boken avviser Goodman at ungdomskriminalitet skyldes negativ påvirkning og dårlige holdninger, som var de vanligste forklaringene. Han hevder at denne bølgen skyldes mangel på reelle muligheter til å gjøre betydningsfulle erfaringer.

Samfunnet tilbyr ikke ungdommene et ærlig arbeid der de produserer noe nyttig, og de får ikke opplevelsen av å bidra med noe som er nødvendig for dem selv, familien eller samfunnet. I stedet tilbringer de all sin tid på skolebenken for å få arbeid. Og arbeidet de får er å produsere unyttige produkter eller å lage reklame som skal få oss til å tro at vi har bruk for disse unyttige produktene. Og målet er å gjøre eierne enda rikere enn de alt er, framfor å gjøre verden bedre. Goodman hevder at de som tilpasser seg dette samfunnet blir skuffede, kyniske, apatiske og utslitte (Goodman 1960, s 21).

Grunnen til at dette er en gestaltterapeutisk samfunnskritikk er at Goodmans påstander egentlig bygger på teorien om kreativ tilpasning i Gestalt Therapy. Uten denne teorien blir påstandene i Growing up Absurd bare løse anklager. Kort gjengitt skriver Goodman i Gestalt Therapy at når en organisme kontakter omgivelsene for å få dekket sitt behov, men opplever fare eller frustrasjon, skjer det en reaksjon som har som funksjon å beskytte den sensitive overflaten av organet (Perls, Hefferline, Goodman, 1951, s 261). For å forstå hva Goodman snakker om, tenker jeg meg et øye som prøver å se, men at lyset blir for sterkt. Da lukker øyet seg og stenger lyset og synsinntrykkene ute for at øyet ikke skal ta skade. På samme måte er det vanlig å lukke øynene om det man ser er for skremmende. Enten det er for sterkt lys eller for sterke inntrykk, så stenger kroppen midlertidig synsinntrykkene ute og venter på at faren skal gå over. I tillegg prøver kroppen å kvitte seg med energien som er mobilisert, skriver Goodman. Det gjøres for eksempel ved å stramme musklene. Så ikke bare lukker vi øynene, men vi kniper dem sammen. Goodman hevder vi gjør dette fordi vi må bruke opp den energien som var mobilisert for å få dekket kroppens behov. Men når dette skjer, er ikke behovet dekket, og situasjonen er «uferdig».

Kroppen vil på nytt forsøke å få behovet dekket, men vil samtidig unngå den samme frustrasjonen eller faren. Vi kan se for oss at personen myser med øynene for å se det han ønsker å se uten å bli blendet. Dette er jo en anstrengende måte å se på der man bare ser en liten del av synsfeltet. Hvis han nå ikke blir blendet og ser det han ønsker å se, så er alt vel. Problemet, skriver Goodman, er at vi i dag lever i en vedvarende lavspenningsustabilitet, en situasjon av kontinuerlig fare og frustrasjon som aldri er helt avslappet (Perls, Hefferline, Goodman, 1951, s 263). I en slik situasjon blir mysingen kronisk. Goodman kaller dette en nevrotisk tilpasning: en vedvarende figurdannelse der det er blokkering av en del av oppmerksomheten, en tilbakeholdelse av energi, en demping av interesse. Goodman bruker barn som er oppslukt i lek som eksempel på en normal, unevrotisk tilpasning. Barnas spontanitet, fantasi, ærlighet, lekenhet og evne til å gi uttrykk for sine følelser, er for Goodman tegn på «sunnhet» (Goodman 1960, s 20). Ungdom og «drop outs» derimot, viser med sin mangel på energi og interesse en «nevrotisk tilpasning». For Goodman er også egenskaper vi kaller «modne», som å være faktaorientert, ikke-engasjert, vurderende eller overansvarlig, tegn på en nevrotisk tilpasning (Perls, Hefferline, Goodman,1951, s 305). Både de som dropper ut og de som tilpasser seg det Goodman kaller «det organiserte systemet» viser med andre ord ulike symptomer på nevrotiske tilpasninger.

ER GOODMANS SAMFUNNSKRITIKK ANVENDELIG I NORGE I DAG?

Det er et stort og vedvarende problem i Norge at ungdom ikke fullfører videregående skole selv om det er færre og færre ufaglærte jobber. Man må regne med å være under utdanning til langt opp i 20-årene for å være godt nok kvalifisert til å finne arbeid. Men 21 % jenter og 32 % gutter har ikke fullført videregående etter 5 år, og flere gutter enn jenter dropper ut av utdanningsløpet. Hvis Goodman har rett, burde vi slutte å diskutere fraværsgrenser, karakterer og testing eller bedre behandlingskapasitet i barne- og ungdomspsykiatrien. Vi bør heller sette politiske mål om å gi unge ansvar og oppgaver som er meningsfulle og eksistensielt viktige. Vi kan ikke la unge «øve» på voksne oppgaver helt til de nærmer seg trettiårene. De kan ikke leve et «umyndig liv» uten egne inntekter, hjemmeboende, uten å bidra med noe nyttig i venting på noe som skal skje senere.

Goodman ville nok heiet fram lærlingeordninger i næringslivet, praksisplasser, opplæring på arbeidsplassen, studielønn, ordninger for å etablere seg i egen bolig og muligheter for å stifte familie og få barn. Goodmans politiske program for å endre omgivelsene slik at de møter behovene og kapasiteten i organismen, kan godt utvides til å omfatte voksne og eldre. Også de som faller utenfor arbeidslivet, og alle pensjonister, trenger eksistensielt viktige oppgaver som fyller deres behov for mening. Goodman siterer National Recreation Association som definerer ”fritidssysler” som aktiviteter man gjør fordi man nyter å gjøre det. Belønningen man får ved å gjøre disse aktivitetene er at de gir utløp for personlige interesser. Goodman hevder at nytelse ikke er et mål i seg selv, men at nytelse er noe som følger av å gjøre noe som er eksistensielt viktig for en (Goodman 1960, s 211). Det å motta trygd eller pensjon uten å ha meningsfulle oppgaver i tillegg, tror jeg Goodman ville ansett som et uverdig liv. Det er tankevekkende at det er en stadig større andel av unge jenter som rapporterer symptomer på depresjon. Goodman ville nok ha diagnostisert disse som å ha en nevrotisk kreativ tilpasning fordi de er for ansvarlige og tilpassede til «det organiserte systemet».

UFERDIGE REVOLUSJONER

I Growing up Absurd er Goodmans mest originale bidrag til samfunnskritikken en gjennomgang av den moderne tids «uferdige revolusjoner». Han lister opp utviklingen av teknokrati, urbanisme, drabantbyer, New Deal, fagforeninger, klassekamp, samfunnsvitenskap, demokrati, overgang fra monarki til republikk, ytringsfrihet, liberalisme, jordbruksrevolusjonen, frihet-likhet-brorskap, kampen mot rasediskriminering, pasifisme, reformasjonen, naturvitenskap, folkeopplysning, ærlighet, populærkultur, forbud mot barnearbeid, utdanningsrevolusjonen, seksuell frigjøring, antiautoritær oppdragelse og skolereform (Goodman 1960, s 195-202). Han hevder at hver eneste av disse «revolusjonene» brakte med seg noe godt og samtidig noe dårlig. Det dårlige tilskriver Goodman at «revolusjonene» bare ble halvveis gjennomført, og derfor er å forstå som «uferdige situasjoner» på linje med dem en organisme er i når en fare hindrer den fra å få dekket sitt behov. «Important reforms did not occur when they were ripe, and we have inherited the consequences: a wilderness of unfinished situations, unequal developments and inconsequent standards, as well as new business». (Goodman 1960, s 14) Han sier altså at viktige reformer ikke ble gjennomført når tiden var moden for dem, og at vi merker konsekvensene i form av et villnis av uferdige situasjoner, større ulikhet og inkonsekvente standarder ved siden av alt det nye. Et godt eksempel på en slik halvveis revolusjon er kampen mot rasediskriminering. I USA førte borgerkrigen på 1850-tallet til opphevelsen av slaveriet. Men drømmen om likestilling ble stoppet av en motreaksjon som skapte et apartheidlignende system.

Til tross for opphevelsen av segregeringen er USA fortsatt et rasistisk samfunn. Det anerkjente Pew Research Center skriver:«In 2016, there were 1,608 black prisoners for every 100,000 black adults – more than five times the imprisonment rate for whites (274 per 100,000) and nearly double the rate for Hispanics (856 per 100,000)». Norge hadde til sammenligning en rate på 73 innsatte pr 100.000 i 2016. Samfunnsøkonomisk er det å ha så mange innsatte en enorm sløsing med ressurser. For hvert individ i fengsel er det en personlig tragedie å kaste bort livet i fengsel i stedet for å utvikle sine ressurser og evner til gode for seg selv og samfunnet. Paul Goodman ønsket derfor at man skulle gå tilbake og fullføre revolusjonen som borgerkrigen påbegynte.

KRITIKK AV GOODMANS REVOLUSJONÆRE PROGRAM

Om vi først godtar Goodmans teori om uferdige revolusjoner, er det merkelig at kvinnefrigjøring er helt utelatt av hans liste over sosiale «revolusjoner» (Goodman 1960, s 195-2002). I innledningen til Growing up Absurd sier han rett ut at han mener det kun er menn som har problemer i det amerikanske samfunnet fordi det ikke forventes at kvinner skal «make something» ut av livet, men at de får fullbyrdet sine eksistensielle behov ved å få barn (Goodman 1960, s 21). Når det gjaldt kvinner, var Goodman med våre øyne temmelig reaksjonær. Det er også grunn til å være skeptisk til Goodmans idé om at det finnes «uferdige situasjoner» for hele samfunn. Begrepet «uferdige situasjoner» kommer fra en observasjon publisert i 1927 av den litauiske psykiateren Bluma Zeigarnick, nemlig at vi husker bedre oppgaver som blir avbrutt enn oppgaver som blir fullført (Wikipedia: Zeigarnick). Denne observasjonen har Goodman transformert til en hypotese om grunnlaget for nevrotiske tilpasninger i Gestalt Therapy. Dette kan gi mening for organismer som mennesker, men gir det mening for sosiale størrelser som samfunn eller kulturer? Er det riktig som Goodman påstår, at en ufullstendig revolusjon ødelegger det tradisjonelle samfunnet uten å skape en ny sosial balanse (Goodman 1960, s 194)? Stemmer det at de ufullendte revolusjonene, tilkortkommenheten og kompromissene, er grunnen til at det er vanskelig å vokse opp i vårt samfunn (Goodman 1960, s 207)?

Jeg tror min generasjon, som har sett de fryktelige omkostningene av menneskelig lidelse og død i forbindelse med Maos kulturrevolusjon i Kina på 1960-tallet og Pol Pots kulturrevolusjon i Kambodsja på 1970-tallet, er mer skeptiske til slike «fullstendige» revolusjoner enn Goodman var. Tilsynelatende fører slike revolusjoner til «kollektiv psykose» i stedet for «kollektiv fornuft», til katastrofal ubalanse i stedet for sosial balanse. Vi ser «sosial balanse» nettopp i de kompromissene Goodman bare følte forakt for. På den annen side vil nok mange være enige i at sosiale revolusjoner som kamp for like rettigheter uavhengig av rase, kjønn, seksuell legning med mer, er pågående revolusjoner som må kjempes ferdig fordi gevinsten ikke bare er rettferdighet, men frigjøring av menneskelige ressurser og økt livskvalitet. All undertrykkelse skaper nevrotiske kreative tilpasninger som begrenser menneskelig livsutfoldelse. Derfor bør gestaltterapeutisk teori føre til en politisk kamp for å endre samfunnet slik at en sunnere kreativ tilpasning blir mulig.