Et spørsmål om tillit

with Ingen kommentarer
«Jeg vil heller dø enn å gå til en sånn der sykkolog», sa en ung mann. Utsagnet sier mye om en holdning til psykiatere, psykologer og andre terapeuter som antakelig er ganske utbredt.
(Av: Henning Herrestad)

Det sier noe om en mistillit til at disse kan gjøre noe som er til hjelp. Det sier også noe om en vegring mot i det hele tatt å gjøre seg sårbar gjennom å be om hjelp. Motsatt viser det hvor avgjørende det er at en klient har tillit til den personen han oppsøker for å få hjelp med sine problemer. Terapeuter er avhengig av tillit for å få klienter og for at terapien skal lykkes.

Relasjonen kommer først
Hvis du var nødt til å plassere barnet ditt hos en annen, hvem ville du ha valgt? Jeg antar at du først ville tenkt på en du alt kjenner, en person du stoler på. Hvis ingen av de du alt kjenner og stoler på var tilgjengelige, ville du kanskje spørre dem om det er noen de kan anbefale. Hvis du ikke får tillit til vedkommende, ville du sannsynligvis forsøke å finne en annen å betro barnet til. Når du skal søke hjelp i forhold til noe som er svært sårbart eller forbundet med skyld eller skam, er det mye som er likt situasjonen over. I en slik situasjon vil du antakelig også gjerne forsikre deg om at personen du oppsøker ikke vil bruke kunnskapen til å skade, ydmyke eller fordømme deg. Best var det da om dette var en person du allerede har stor tillit til – som en god venn. Om en slik venn ikke er tilgjengelig, så vil du gjerne forsikre deg om at den du finner er deg tilliten verdig. Før du legger fram det vanskelige må det være etablert en tillitsrelasjon mellom dere. Du må ha fått tillit til at dette er et menneske du kan stole på. Relasjonen kommer før åpenheten.

Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof
med doktorgrad i filosofi. Arbeidsfeltet hans er i dag selvmordsforebygging og sorgbearbeiding. Henning
leder Faglig Etisk råd i NGF. Han skriver fast for GESTALTmagasinet
under vignetten I TIDEN.
(Bildetekst fra 2014)

Hvordan oppstår tillit?
Det gjøres stadig undersøkelser av hvilke yrkesgrupper folk har mest tillit til. Leger skårer langt høyere enn politikere og journalister. Kanskje låner alle andre som arbeider med menneskers helse en flik av den tilliten de (folk) har til legene? Terapeuter driver i helbredelsesbransjen. At mange har mer tillit til leger enn til terapeuter kan blant annet handle om at de fleste har fått hjelp av en lege flere ganger i livet, mens langt færre har fått hjelp av en terapeut. Jeg vil tro at utgangspunktet for at en person går til en terapeut med problemene sine svært ofte er at vedkommende kjenner noen som anbefaler det å gå i terapi som et tiltak som har hjulpet dem selv eller noen de kjenner. Jeg tror det er slike tilfeldigheter som ofte avgjør om en person som sliter med psykiske vanskeligheter eller livsproblemer går til en psykoterapeut framfor en healer eller en fysioterapeut eller en annen form for helbreder. Når så personen oppsøker en terapeut, hva skal da til for at det oppstår en tillit til vedkommende? Det er snakk om veldig mange faktorer, og at kun en del av dem er ting terapeuten kan gjøre noe med. Svært mye avgjøres allerede de første sekundene man er sammen. Førsteinntrykket er så avgjørende at flere undersøkelser viser at det farger mye av samhandlingen som følger etterpå, og at det er vanskelig å endre oppfatninger som har festet seg tidlig. Kanskje personen hadde en forventning om at terapeuten skulle være en klok, gammel mann, og så møter hun en ung kvinne – eller omvendt. Kanskje minner terapeuten vagt om en annen person klienten ikke liker. Slike faktorer kan ikke terapeuten gjøre så mye med, og likevel er de så avgjørende for tillitten, og for om det blir en vellykket psykoterapi, at mange mener klienten da heller bør finne seg en annen terapeut. Det terapeuten kan gjøre noe med er hvordan hun tar imot klienten og hva hun gjør for å gjøre klienten trygg. Det finnes utallige råd om alt fra å innrede kontoret smakfullt og hyggelig, ønske klienten velkommen med et smil og et håndtrykk, hvordan stolene bør stå, om man skal servere noe å drikke, hvordan man viser klienten at man er interessert i å høre på hva hun har å si, til hva man bør informere klienten om. Noen holder en hel liten forelesning om sin erfaring og kompetanse, om taushetsplikt og klagemuligheter, mens andre kort henviser til at all slik informasjon er tilgjengelig for klienten som tekst.

Noen småprater med klienten en stund om ufarlige temaer, andre går mer rett på sak. Uansett hva man gjør, bør man ha klart for seg at starten er en utsatt situasjon der det viktigste er at terapeuten bygger en tillitsfull relasjon. Noen klienter kommer fordi andre enn dem selv har tillit til terapeuten. For eksempel hender det at når et par kommer til parterapi, så er den ene parten bare motvillig med for å blidgjøre den andre. En kjent psykoterapeut sammenlignet klientene sine med kunder i en forretning. Noen vil bare kikke i vinduet, sa han. Andre tør komme inn for å kikke på varene, men de har ennå ikke bestemt seg for om de vil ha noe. Når vi har slike klienter, kan vi ikke drive terapi med dem. Vi kan bare vise fram varene våre, sa han. Fortelle dem om hva vi tror de kan få igjen for å gå i terapi. Våre yndlingsklienter er dem som har bestemt seg for å kjøpe. De har fått tillit til at du kan hjelpe dem, og de er innstilt på å prøve det du foreslår å gjøre. Om noen er blitt med for å gå i parterapi uten å ha tillit til terapeuten, må man kanskje behandle vedkommende som en som kun er innstilt på å kikke på varene.

Tilliten kan bryte sammen

Selv om en klient i det første møtet får tillit til at terapeuten ikke vil skade henne og er i stand til å hjelpe henne, er det ikke gitt at tilliten vedvarer. Alle terapeutforeninger har etiske retningslinjer for sine medlemmer som forbyr terapeutene å misbruke klientenes tillit til å skaffe seg fordeler av relasjonen. Det viser at nettopp slike misbruk har skjedd tidligere, og har ført til tillitsbrudd og klager. De etiske prinsippene kan betraktes som fareskilt: «Gjør du dette, kan du miste klientens tillit.» Et slik fareskilt heter «Unngå doble relasjoner». Det er spesielt interessant i denne sammenhengen fordi doble relasjoner ofte handler om at terapeut og klient alt har en relasjon til hverandre før de ble terapeut og klient – de kjenner hverandre. Kanskje er de alt venner, eller de er i familie, eller de er lærer og elev. Dette innebærer at de allerede har en tillitsrelasjon. Det er antakelig nettopp derfor klienten vil gå i terapi hos akkurat denne terapeuten. Det er klart det er fristende for terapeuten å si ja til å ta denne klienten i terapi, for utfordringen med å bygge opp tillit er allerede løst. Kanskje vet terapeuten en del om klientens situasjon, og dermed har terapeuten alt noen hypoteser om hva klienten trenger. Terapien kan på en måte få en pangstart. Noen ganger kan man også tenke at det kan bli en gjensidig forsterket tillit av at de to har doble relasjoner. Hvis de også er lærer og elev, så vet læreren nå mer om hva eleven sliter med, og kan tilpasse sin undervisning. Klienten kan oppleve at terapeuten også er en god lærer og at dette øker klientens tillit til at hun også er en god terapeut. Når det står et stort fareskilt om doble relasjoner, er det fordi den beskrevne idyllen av rask start og gjensidig forsterkning av tilliten ikke nødvendigvis vedvarer. For det første kan terapeuten få problemer med taushetsplikten. Hvis de nå er sammen i en annen sammenheng enn terapirommet, og det blir snakk om klientens liv, så kan terapeuten få vanskeligheter med å ikke røpe eller bruke informasjonen gitt under taushetsplikt i samtalen. Hvisklienten opplever at terapeuten lekker taushetsbelagt informasjon, så ryker fort klientens tillit til terapeuten. For det andre kan terapeuten oppleve en rollekonflikt. Om terapeuten i rollen som lærer må gi sin elev/klient en kritisk evaluering, kanskje en evaluering eleven synes er urettferdig, kan dette forstyrre tilliten hun har til vedkommende i rollen som terapeut. Tilsvarende kan det hende at dersom terapeut og klient er i familie, så kan det oppstå familiekonflikter som forstyrrer klientens tillit til terapeuten.

Når tilliten utfordres av selve terapien

I gestaltterapi er det vanlig å utforske klientens vanskeligheter gjennom å gjøre ulike eksperimenter i terapirommet. Et klassisk eksperiment er for eksempel å be klienten spille den personen klienten forteller om. Slike eksperimenter kan være svært utfordrende for klienten. Terapeutene lærer å gradere hvor utfordrende eksperimenter de utsetter klienten for. Sagt på en annen måte, så vurderer terapeuten hvor langt det er mulig å få klienten til å strekke seg. Dette avhenger blant annet av hvor sterk tillit klienten har til terapeuten. Dersom eksperimentet setter i gang sterke følelsesmessige reaksjoner i klienten, og klienten ikke føler seg godt nok ivaretatt, kan tilliten til at det er trygt å gå i terapi hos denne terapeuten bli svekket. Mange klienter opplever å stå fast i et dilemma. De klarer ikke ta en beslutning, for eksempel om de skal bli i jobben eller ekteskapet, eller om de skal gå. Når dette er et ekte dilemma, finnes det svært sterke grunner som taler for begge alternativene. Med andre ord oppfyller hvert av alternativene viktige behov hos klienten, mens det å velge bort ett av alternativene lar viktige behov være uoppfylt. Gestaltterapeutens rolle er å gjøre dette så tydelig som mulig for klienten, og tanken er at klienten da til slutt vil finne en ny, kreativ løsning på sitt dilemma. Men dette kan være en frustrerende prosess, og spørsmålet er om klientens tillit til terapeuten er så sterk at de ikke gir opp underveis. Selve terapiprosessen kan altså tære på klientens tillit.

Kan det bli for mye tillit?

Dersom klienten har stor tillit til at terapeuten kan hjelpe henne, kan terapeuten utfordre klienten sterkere, og forhåpentligvis vil klienten da ha rask framgang i terapien og få enda mer tillit til terapeuten. Men kan klienten ha for stor tillit til terapeuten? Det kan være at hun kan ha for stor tro på at det er terapeuten som skal løse hennes problemer. God terapi handler ofte om at klienten erkjenner at hun selv har et valg, og et ansvar for å velge å gjøre noe annet enn det handlingsmønsteret som har gitt henne problemer. Ofte er det ikke nok å velge én gang. Man må velge å gjøre noe annet på nytt og på nytt til det blir et nytt handlingsmønster. Dette er krevende prosesser som klienten selv må ta ansvar for. Hvis klientens først og fremst har stor tillit til at terapeuten skal fikse problemene for henne, så er det kanskje riktig å si at klienten har for stor tillit til terapeuten. Men først og fremst har klienten gale forventninger til hva det innebærer å gå i terapi. Dette er igjen noe som kan føre til at klienten blir skuffet og mister tilliten til terapeuten – om ikke terapeuten tidlig har bidratt til en avklaring om hva det er rimelig å ha tillit til at terapeuten kan utrette.