Eksistensiell angst og hemmende angst

with Ingen kommentarer

Angst er i tiden. Hva er angst egentlig? De som kjenner angsten på kroppen vet hvordan det kjennes, og det er kanskje nok for å vite hva angst er. Psykiatere og psykologer henviser til sine diagnosemanualer om du spør dem hva angst er. Men gestaltterapeuter viser ikke til disse manualene. Hva er det egentlig vi mener når vi snakker om angst?

(Av: Henning Herrestad)

En av grunnene til at gestaltterapeuter ikke viser til diagnosemanualenes definisjoner av angst er at vi er opptatt av andre forståelser av angst enn psykiatere og psykologer, for eksempel av angst som et allmennmenneskelig fenomen, slik som når filosofer har skrevet om ”eksistensiell angst”. Da er det en balansegang mellom å fremme angst som noe alle opplever og angst som en tilstand som man kan trenge hjelp til å håndtere. Jeg vil vise hvordan denne balansegangen kan bli vanskelig.

En av grunnene til at alternative behandlere, som gestaltterapi er registrert som i Brønnøysundregistrene, ikke viser til diagnosemanualene er de strenge kravene til markedsføring av alternativ behandling. Forskriften om markedsføring av alternativ behandling har forbud mot å si at en alternativ behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser. Markedsrådet, som er høyeste instans i klager på misvisende markedsføring, nektet i 2005 en tankefeltterapeut å bruke ordene ”angst”, ”depresjon”, ”fobi” og ”trauma” på nettsiden sin. Dette setter gestaltterapeuter og andre alternative behandlere i et dilemma. De må på en eller annen måte kommunisere med sine klienter og med helsevesenet med ord de forstår, og samtidig unngå å snakke som om de behandler de samme lidelsene som psykiatere og psykologer.

Eksistensiell angst:

I 2010 deltok jeg på et flott kurs om angst med gestaltterapeutene Ellen Steen-Hansen og Kristin Austheim. De innførte begrepene eksistensiell angst og hemmende angst. Når jeg googlet eksistensiell angst 1.11.2013, var et av de første treffene nettsiden til en gruppe gestaltterapeuter, som beskrev eksistensiell angst og hemmende angst som to tilstander gestaltterapi kan hjelpe mot. De hadde vært ubekvemme med sin egen markedsføring, har jeg fått vite, og har nå fjernet teksten fra nettsiden. Jeg velger likevel å gjengi hva de skrev fordi dette er beskrivelser hvem som helst av oss kunne lagt ut.

De gav gode illustrasjoner på dilemmaer alle gestaltterapeuter står i. På nettsiden jeg fant stod det: Eksistensiell angst er en naturlig del av det å være menneske. Noen opplever angst når de står overfor store endringer i livet som for eksempel å flytte, starte nytt studie eller arbeid, dødsfall i nære relasjoner, fare for eget liv, egen og andres sykdom, skilsmisse, endring i arbeidssituasjonen oa. . I slike situasjoner ”tvinges” vi på et vis til å forlate noe vi er kjent med og til å møte en helt ny og ukjent situasjon. Viktige tanker og spørsmål dukker opp; kommer jeg til å overleve? Jeg er helt alene. Vil jeg mestre dette? Livet mitt blir ikke som jeg hadde tenkt, hvordan blir det da? Det er ikke uvanlig at vi føler engstelse/redsel/angst over en periode før situasjonen igjen har blitt kjent/normalisert.

Det framgår av den videre teksten at gestaltterapeuten behandler/møter eksistensiell angst hos sine klienter. Men er egentlig eksistensiell angst et problem som vi som gestaltterapeuter kan behandle gjennom terapi? Eksistensiell angst er et begrep inspirert av Søren Kierkegaards bok Begrebet Angest (1844/2004). Kierkegaard knytter opplevelsen av angst til erkjennelsen av frihet. Angsten er den følelsen som antyder friheten for oss allerede før den blir erkjent av oss (Grelland, 2003). Friheten oppleves som at vi lokkes av noe skremmende, og fordi vi både er lokket og skremt er vi i en tilstand av avmakt. I følge Grelland er det nærmeste Kierkegaard kommer en definisjon av angst følgende setning: Angesten er Frihedens Svimlen, der Friheden skuer ned i sin egen Mulighed.

Hvis vi skal omsette dette til noe vi kjenner fra gestaltterapi, så er angst spenningen man opplever når man ”vipper på stolen” før full kontakt. Når kontaktsyklusen avbrytes før full kontakt, er det fordi angsten blir for stor. I terapirommet prøver gestaltterapeuten å skape et trygt rom slik at kontaktsyklusen kan fullføres. I etterkontakten kan klienten da oppnå erkjennelsen av valgfrihet også i andre felt enn med gestaltterapeuten.

Eksistensiell angst i Kierkegaards forstand er ikke en psykisk lidelse man finner i diagnosemanualene. Hverken Kierkegaard, Heidegger eller Sartre var ute etter å beskrive hemmende angsttilstander som dem vi finner i disse manualene. Deres anliggende var å si noe om menneskets eksistensbetingelser helt generelt. De var sterkt kritiske til menneskers bortforklaringer av ansvaret for egne handlinger, og av hva som hindrer mennesker i å erkjenne sin egen frihet. På hver sin måte kom de til at svaret var angst. Men dette er da en angst hver og en av oss vil møte igjen og igjen hele livet, og ikke en lidelse vi kan kureres for.

Eksistensiell angst i Kierkegaards forstand er, slik jeg tolker ham, heller ikke et problem som oppstår i visse livssituasjoner. Det er ikke et livsproblem man trenger støtte til å komme igjennom. Eksistensiell angst er noe mer grunnleggende. Det er angsten som gjør at vi føler oss fanget i kontaktformene vi repeterer ubevisst. Eksistensiell angst er derfor en del av alle terapeutiske prosesser. Ved å møte angsten frigjøres klienten til å se sine muligheter. Kierkegaard sier man blir en ”mulighetens disippel”, og at livet da fortoner seg som mer interessant og meningsfullt (Grelland, 2003).

Om vi skal skrive om eksistensiell angst på en måte som er tro mot Kierkegaard i markedsføringen av gestaltterapi, er det kanskje bedre å beskrive hva som skjer i terapi, og å formidle hans tro på at livet blir mer interessant og meningsfullt av å overvinne den eksistensielle angsten når den dukker opp.

Hemmende angst:

I det offentlige helsevesenet i Norge er forutsetningen for all behandling at man kan stille en diagnose i henhold til Verdens Helseorganisasjons diagnosemanualer, og så foreskrive den behandlingen som har best evidens for å være effektiv for denne sykdommen eller lidelsen. Det finnes ulike versjoner for allmennleger, barne- og ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri. Både leger, psykiatere (som er leger med spesialisering i psykiatri) og psykologer bruker de samme manualene. I International Classification of Diseases versjon 10 (ICD-10, 2013), som brukes i voksenpsykiatrien, finnes diagnoser for en rekke angstlidelser. Her er to eksempler.

F41.0 Panikklidelse [episodisk paroksysmal angst] Hovedtrekket er tilbakevendende anfall av alvorlig angst (panikk), som ikke er begrenset til spesielle situasjoner eller omstendigheter, og som derfor er uforutsigbar. Som ved andre angstlidelser omfatter de sentrale symptomene plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og opplevelse av uvirkelighet (depersonalisasjon eller derealisasjon). Det oppstår også ofte en sekundær frykt for å dø, miste kontrollen eller bli gal.

F41.1 Generalisert angstlidelse Angst som er generalisert og vedvarende, men ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs at den er frittflytende. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning av vedkommende snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

Gestaltterapeuter har et ambivalent forhold til slike psykiatriske diagnoser. På den ene siden distanserer vi oss fra det medisinske paradigmet der klienten forstås som å ha et problem inne i seg som behandleren skal fikse. Vi mener denne forståelsen inviterer til en jeg-det-relasjon framfor en jeg-du-relasjon mellom terapeut og klient. Vi mener alle slike problemer må forstås relasjonelt. Hvis vi derfor skal diagnostisere, så vil vi bruke Daan van Baalens system for å diagnostisere hvordan feltet mellom terapeut og klient organiserer seg, det vil si hva som ut fra vår egen teori blir tydelig for terapeuten i møtet med klienten.

På den andre siden er vi tvunget til å kommunisere med en allmennhet og med psykologer, leger og psykiatere som ikke kjenner til gestaltterapeutiske begreper. Vi må da bruke begreper som gir mening for dem. I stedet for å si at vi tilbyr behandling for angstlidelse, sier vi for eksempel at personer med hemmende angst har hatt positivt utbytte av å gå i gestaltterapi. Hemmende angst blir en betegnelse på noe som assosieres med de psykiatriske diagnosene uten å bruke dem direkte. Slik kommuniserer vi noe om hva slags forventninger man kan ha til gestaltterapi uten å bryte markedsføringsforskriften.

Gestaltterapi-nettsiden jeg fant beskrev hvordan man kan vite at man har hemmende angst på følgende måte: Hvordan angst utarter seg kan være veldig individuelt, men her er noen vanlig kjennetegn; vedvarende følelse av redsel, vonde tanker som ofte gjentar seg, stivhet i muskulatur, uro som ikke gir seg, hjertebank, pustevansker, panisk katastrofefølelse, svettetokter.

Som kommunikasjon til helsevesenet om en konkret pasient gir dette god mening, for det ligner så mye på diagnosekriteriene at leger og psykologer vil trekke sine egne konklusjoner. Men når dette beskrives som vanlige kjennetegn på hemmende angst, er vi gestaltterapeuter på tynn is. Det kan godt hende isen bærer i forhold til markedsføringsforskriften, det vil si at Markedsføringsrådet ville ha godkjent det. Men forbrukerombudets veileder sier ”Enkelte beskrivelser av tilstander er så konkrete at det i praksis vil være vanskelig å benytte dem ved markedsføring av alternativ behandling uten å overtre forskriftens bestemmelser. Dette gjelder for eksempel medisinske diagnoser og mer folkelige navn på konkrete sykdommer og lidelser, fysiske så vel som psykiske. … Mer generelle beskrivelser av tilstander vil lettere være tillatt.”

Ut fra gestaltterapiens egen motstand mot å bruke psykiatriske diagnoser er man også på tynn om man angir vanlige kjennetegn på hemmende angst. For det gir inntrykk av at gestaltterapeuter også stiller psykiatriske diagnoser, men bruker våre egne hjemmesnekrede. For dem som faktisk bruker psykiatriske diagnoser i behandling og forskning er dette useriøst. For potensielle klienter blir forskjellen mellom gestaltterapi og det medisinske paradigmet utydelig. Hva som er god markedsføring? Når man henvender seg til allmennheten for å forklare hva slags tilstander som gestaltterapeuter har en kompetanse til å møte, må vi jo angi noen ”vanlige kjennetegn”, men de må altså ikke være for konkrete? Kanskje kan vi si ”hemmende angst” uten at vi kan spesifisere mer konkret hva vi mener. Kanskje kan vi beskrive fenomenologiske kjennetegn som redsel og uro, men ikke kalle dem kjennetegn på hemmende angst.

Konklusjon:

Hva mener gestaltterapeuter når vi snakker om angst? Angst er blitt en del av hverdagsspråket vårt og betyr da noe i retning av ”ubegrunnet frykt”. Nesten alle de spesifikke kriteriene i de psykiatriske diagnosene går igjen i beskrivelser av fysiske reaksjoner på å oppfatte at en selv eller noen en er glad i er utsatt for en alvorlig fare. Det er all grunn til å tro at gestaltterapeuter og andre alternative behandlere har den samme generelle forståelsen som andre. Men noen ganger uttrykker de seg mer uklart. Det kan være fordi de er inspirert av filosofiske tanker om at angst ikke handler om psykisk lidelse, men er noe litt mer uhåndgripelig og allmennmenneskelig. Det kan også være fordi de er underlagt så strenge krav til markedsføring at de knapt vet hva de skal si uten å komme i konflikt med loven.