Fra psykoanalyse til gestaltterapi

Psykoanalyse begynte med Freud, og er i dag en marginalisert og omstridt terapiform. Gestaltterapi er voksende, begynte med Perls og springer tildels ut av psykoanalysen, men bryter også fundamentalt med den. Eller gjør den det? Jeg har erfaring med begge, som klient.

(Av Erik Tresse)

I over 10 år gikk jeg i klassisk psykoanalyse. Jeg var analysand. Det vil si at jeg fire ganger i uken gikk inn i et rom, et ganske beskjedent, nærmest anonymt rom, og la meg ned på en rød sofa som sto inntil en vegg. Til høyre for meg, ved ørehøyde utenfor øyesyn satt min analytiker i en hvit lenestol. Deretter var det opp til meg hva jeg ville si, så og si ut i luften, men vel vitende om nærværet som satt ved siden av, som et speil, klar for enhver overføring. Det begynte slik som antagelig mange terapiforløp begynner, med en desperat trang til å få litt mening i kaoset, å få fylt det sorte hullet i brystet med noe som ikke var så kaldt, et uartikulert ønske om å få brutt de destruktive mønstrene som jeg stadig oftere gjentok. Det opplevdes som livsnødvendig, bokstavelig talt. Etter flere intervjurunder, fikk jeg plass og begynte uten å ha noen ide om hva jeg gikk til. Det går jo ikke an å forberede seg på dette: å ligge fire ganger i uken på en benk, i et rom, ved siden av en som sitter, med fokus på mine tidligere og nåtidige opplevelser, drømmer, fortellinger, følelser, ord. Et så uvant og etterlengtet rom får jeg aldri igjen.

Det var et rom fylt av aksept og anerkjennelse for alt jeg kom med – et privilegium, men også anstrengende, angstfremkallende og altoppslukende. Det var på en måte det eneste jeg gjorde – eller mer presist: det eneste viktige jeg gjorde. Jeg husker ennå ordene under intervjuet: ”En klassisk analyse tar mellom 4-6 år.” Jeg gikk i nærmere 11 år. Når jeg nå forsøker å lete etter forskjeller eller likheter mellom psykoanalyse og gestaltterapi, er blikket mitt derfor kanskje litt skjevt.

Første time i Gestaltterapi
Terapeuten kommer ut og henter meg på venterommet, vi håndhilser, går inn i rommet og etter litt innledende ordveksling setter jeg meg i en av to stoler som står overfor hverandre. Terapeuten setter seg rett mot meg. Vi har et bord mellom oss, det står en vannkanne der og et glass. Jeg ser på henne. Hun ser på meg. Jeg ser litt til siden og tilbake på henne. Hun ser ned. Jeg ser ut og ned. Terapeuten sier: ”Ja, jaha.” Deretter tier hun. Taushet er jeg vant med. Jeg begynner å fortelle om meg selv, min bakgrunn, grunnen til at jeg går der (at jeg har begynt på NGI) og snart blander hun seg inn med å fortelle om hva som skjer med henne. Intervensjon. Å bryte inn i noe: en opplevelse, en erfaring, en indre sirkel. Gestalt er avhengig av dette. Å få lov til å eksperimentere, å bli invitert inn. Hun fortsetter med å fortelle meg om hvilke kroppslige fornemmelser hun får når jeg snakker. Hun beskriver rent fenomenologisk hvordan ansiktet mitt, munnen min, ser ut og forandrer seg når jeg snakker. Hun spør om jeg vil tegne. Mine tankesprang blir avbrutt, og jeg blir litt irritert. Det er tross alt min time (jeg betaler og er vant til å bli hørt på), jeg skjønner ikke hva jeg skal med denne informasjonen om hennes reaksjoner. Men det tvinger meg inn i en relasjon med henne som medmenneske.

Psykoanalysen er taus
ALT er opp til klienten. Jeg kunne vært taus i flere år om så var nødvendig. Men jeg snakket. Å være taus i et lite rom sammen med et annet menneske er ikke lett. Alt får betydning: skifte av stilling, den lette skriblende lyden av pennen som noterer (nå er hun interessert), pausene i noteringen (sa jeg noe hun syns var dumt, nå?), pusten, den beroligende effekten av et annet menneske som puster normalt ved siden av deg (hvordan puster jeg?). Det er ingen intervensjon å snakke om i psykoanalyse. På den annen side: bare det å legge seg ned ved siden av et annet menneske som sitter med blokk og papir dedikert til å høre på deg, kan oppleves som en intervensjon i seg selv. I psykoanalysen er det fokus på det ubevisste, ”det som egentlig skjer” som psykoanalytiker Siri Gullestad formulerte det i sin artikkel om TV-serien In Treatment. Det er psykoanalytikeren sin oppgave å oppdage det, gjenkjenne det, sette fokus på det. Gestalt har sin figur/grunn-tankegang, sin forståelse av kontaktformer, troen på det som danner seg i feltet. Gestaltterapeuten er den som mest sannsynlig definerer og gjenkjenner det som er figur. Det som manifesterer seg her og nå, er det som har størst betydning.

Hva med relasjonen? Hvilken betydning har den?
Fjerde time i gestaltterapi: Jeg forteller om en opplevelse som er veldig sterk for meg og blir som vanlig oppslukt av min egen fortelling, jeg er inne i den. Feedback fra terapeuten er at hun umiddelbart forteller meg at hun kjenner det i brystet og i halsen. Jeg ser at hun får tårer i øynene og hører henne si: ”Jeg får tårer i øynene.” I psykoanalyse ser du ikke analytikeren. Du får et ”Ja, sånn er det” eller et ”du kjenner det sterkt” eller lignende oppfordrende, bekreftende, anerkjennende responser, men hva som skjer henne fysisk får du ingen informasjon om. Du ser henne ikke. Stemmen derimot, nyansene, når ordene faller, lydene, svelgingen, kremtingen, hostingen, blir veldig meningsbærende og viktige. Etter flere år oppstår en relasjon basert på den informasjonen man utveksler. Jeg kjente min terapeut, som terapeut vel og merke, veldig godt etter hvert. Psykoanalysen tror på en karakterfasthet, et selv som er, som dermed kan overføre. I psykoanalyse overfører pasienten følelser, fantasier og opplevelser fra tidligere kontaktforhold over på analytikeren, derigjennom kan de bli bearbeidet. Jeg har gått gjennom flere lag av meg selv, fra ikke å vite til å vite om, å vite og tilslutt til å erkjenne. Jeg har lært meg å kjenne igjen følelsene mine. Jeg har fått ny innsikt. Jeg gjorde det selv, men kunne ikke gjort det alene. Gestalt har sin tro på at vi skaper oss selv på nytt i relasjon til andre hele tiden. Det innebærer et mer dynamisk forhold til selvet og relasjonen. Det er først i relasjonen, i feltet med terapeut og klient, det skjer noe. Terapeutens tilstedeværelse og reaksjoner er en del av terapien.

To innganger til det samme
Eksperimentering er en viktig del av gestaltterapi. Det er gjennom eksperimentene problemstillingene kommer opp her og nå. Jeg har sittet på stoler, byttet plass og snakket med mine egne projeksjoner. Jeg har tegnet, snakket med og til min egen tegning, og opplevd noe overraskende nytt etterpå. Jeg er imponert, men også skeptisk. Jeg tenker at metoden, med all sin eksperimentering og intervensjon, setter store krav til terapeutens forståelse og modenhet, og kanskje også klientens.

På den annen side har psykoanalysen blitt anklaget for å være arrogant, med sin rigide nitidighet, sin rettskaffenhet og respekt, sin avmålte og tilbakeholdne holdning. Jeg lurer på hva de tror på, med sin avstandtagen og forsøksvise objektivitet. Overføringen – er den nok? Hvilken betydning legger de i relasjonen, hva tenker de om autentisitet og dialog?

Jeg har lest at Fritz Perls, som selv var psykoanalytiker, ble lei intellektualiseringen, analyseringen og ville gå rett til integreringen. Etter nærmere 11 år i analyse er jeg ennå ikke helt klar over hva som har virket eller hvordan, men jeg har blitt en annen. De tre første årene tok jeg ikke av meg ytterjakken. I dag har jeg ingenting å gjemme meg bak lenger, ingen å skylde på. Men det tok tid.

Gestalt igjen, imponerer meg med sin suverene tro på møtets kraft og fokuset på her og nå. Som i analyse tror også denne retningen på at vi selv har svarene, men at vi kanskje kan få litt aktiv hjelp til å finne dem. Kanskje denne aktive hjelpen er den eneste reelle forskjellen mellom disse to metodene? Én metode som hviler i avstand og på fortidens betydning, en annen som lener seg på nået og interaksjonen i relasjonen. To innganger til det samme: å justere ideer og atferdsmønstre som stammer fra fortiden for å fremme økt autentisitet og selvforståelse. Jeg tenker at jeg er heldig. Jeg er privilegert som får oppleve dem begge. Jeg begynte liggende på en rød benk og har beveget meg opp i sittende stilling. Til slutt er det bare Livet – det har ingen metode. Det bare er. Når jeg dør skal jeg stå helt oppreist.

Similar Posts