Da gardindama flyttet til Panama

with Ingen kommentarer

Da jeg var syv år ville min mor skifte gardiner i stua. Hun visste på forhånd at hun måtte forberede meg på dette. Det var ikke bare å kaste de gamle og henge opp nye. Det kunne endt med gråt og raseri fra min side. Nei, jeg måtte forberedes. Prates med. Og de gamle gardinene måtte oppbevares i huset, så vi hadde en mulighet til å bytte tilbake.

(Av Kristine Storli Henningsen)

Det er pinlig å tenke på nå. Samtidig er jeg glad for at min mor var såpass klok. For jeg husker følelsen av at noe ble ommøblert inni meg hver gang det var endringer hjemme, som om det var organene mine de flyttet rundt på. Jeg kunnene ikke utstå endringer som barn. Hver gang vi gjorde noe hyggelig ville jeg forsikre meg om at det ble en tradisjon. For min mor var nok dette utfordrende. Hun er en typisk bohem som lett blir rebelsk av alt som lukter rutiner, tradisjoner, forutsigbarhet. Men hun forsto at jeg var annerledes. Og møtte meg på det.

Kristine Storli Henningsen (43) er gestaltterapeut, blogger (antisu- permamma.no), forfatter, rektor på Forfatterskolen (forfatterskolen.no) og fast spaltist for VG og = Oslo.
Hun er oppvokst i Oslo, har base
i Drammen og har bodd utenlands med mann og tre barn de siste fire årene – først ved kysten i Panama og nå på innlandet i Spania.

Nå, i voksen alder, er det rart å tenke tilbake. Jeg bor over hele verden med familien. For to år siden bodde vi i Panama. Nå bor vi i Spania. Neste år skal vi trolig til Afrika. Vi er ikke sikre ennå. Og nei, det er ingenting vi må fordi min mann er diplomat. Vi driver en online-virksomhet sammen. Og det var jeg, gardindama, som tok initiativet til å flytte for tre år siden.

Jeg var nyutdannet gestaltterapeut. Fire år med full jobb og tre unger, og denne utdanningen ved siden av. Samtidig lå min beste venninne på sykehuset og ble spist opp av kreft.

Jeg løp fra det ene til det andre, slik mange fulltidsarbeidende småbarnsforeldre gjør, og det samme gjorde min mann. Så, midt oppi den siste og mest krevende eksamen i gestalt, døde bestevenninnen min. Min vitale, intelligente, nysgjerrige, reiseglade, utforskende venn.

Midt i sorgen spiret det frem noe annet.

Et behov for endring. Uansett hvor mye vi hadde snakket om døden på gestaltstudiet, at alt har en ende, at vissheten om døden kan få oss til å leve sterkere, så gikk det ikke helt inn. Døden angikk meg ikke.

Så forsto jeg hvordan min venninnes drømmer, planer, visjoner, alt forsvant med henne. I løpet av et øyeblikk. Og etterpå er ingenting mulig. Med denne vissheten i kroppen døde mitt behov for å klynge meg fast i gamle gardiner. Jeg forsto at ting bare er ting. Og at ingenting kan settes på vent.

Familielivet hadde blitt en arbeidsplass der vi stresset fra det ene til det andre uten at vi visste hvor vi skulle. Eller hvorfor. Det gikk fortere og fortere. En dag trakk jeg i nødbremsen – pekte på et tilfeldig land på kartet og sa:

Skal vi flytte til Panama?

Mannen min så ut som et spørsmålstegn. Panama? Med tre små barn? Hva med jobben? Huset? Språket? Vi kan ikke et ord spansk. Og vi kjenner ikke en sjel i Panama!

Men det må ha truffet noe i ham også. For en dag satt vi på flyet, med kun oss selv og klær i bagasjen. Etter å ha pakket alle eiendelene våre opp på loftet. Ennå husker jeg ikke hva som er der oppe, jeg har ikke savnet en ting.

Men endringen skjedde ikke uten utfordringer. Jeg hadde en hemmelig drøm, og et mål, om at jeg skulle bli en annen i Panama. Nå var det slutt på å please alle andre. There was a new Kristine in town! Hun var direkte og rå på å sette grenser. Det burde være rimelig enkelt, tenkte jeg, i all min naivitet. Man oppstår i møtet med andre, ikke sant? Når jeg oppførte meg annerledes ville de respondere annerledes

Men så enkelt var det ikke. For jeg klarte ikke være noe annet enn meg. I det minste ikke over natten. Så det samme skjedde i Panama som hjemme i Norge: Jeg endte opp med en masse venner og bekjente, og ble gratis terapeut for halve gjengen. Om kvelden lå jeg i fosterstilling og jamret meg: Jeg er så sliten.

Likevel, denne bevisstheten om at jeg var den samme på andre siden av jorden, at det var meg og bare meg det handlet om, var en oppvåkning. Med babyskritt klarte jeg å begynne å sette grenser. Det var smertefullt. Endring er ofte det. Det er ikke alltid verden reagerer som du vil på endringene dine. I øyeblikk følte jeg meg ensom. Det gjør jeg ennå. Du risikerer å miste noen når du begynner å sette grenser og stille opp for deg selv. Samtidig kjente jeg meg mindre sliten.

Det føltes også merkelig å slippe tak i alt det vante. I begynnelsen var det som å sette seg i en rakett og skyte seg selv opp i rommet. En skrekkblandet fryd. Så kom hverdagen på det nye stedet. Stillheten. Forvirringen. Jeg svevde rundt i rommet uten å vite hvor jeg skulle lande, eller om jeg ville lande. En følelse av å være i en merkelig drøm der ingenting eksisterte, alt var en illusjon.

Jeg ble urolig. Og begynte å søke det trygge igjen. En dag søkte jeg opp NRK-Nett-TV og så programmene jeg likte som barn. De var kjedelige nå, men de ga en form for trygghet.

Her om dagen spurte jeg mamma om hun fremdeles hadde de turkise gardinene med psykedelisk mønster. Nei, sa hun, de har jeg nok kastet. Jeg trodde ikke du ville spørre om å bytte tilbake i en alder av 43. Skal du ha dem med deg til Afrika?

Ja, kanskje hadde det ikke vært så dumt. Jeg kan tøffe meg med at ting bare er ting. Men nå er jeg ikke så sikker. Kanskje kan jeg finne et par like på Finn og legge dem nederst i bagasjen. Og på den måten gjøre neste romferd litt tryggere.