Angst er frihetens mulighet

with Ingen kommentarer

Steinar Bjartveit er psykolog og har jobbet med organisajons- og lederutvikling siden 1990. I lederutviklingsfirmaet Keiron holder han seminarer om Kierkegaards eksistensialisme for ledere, rådgivere og andre som er interessert. Vi fikk en samtale med Bjartveit om noen av Kierkegaards sentrale tanker.

Av: Nora Astrup Dahm

– Hva er det ved Kierkegaard som inspirerer deg?

– Det som inspirerer meg med Kierkegaard er først og fremst at han er en veldig god observatør av mennesket; både det at han ser de dagligdagse tingene, og ikke minst at han er i stand til å observere mennesker ved å observere seg selv. Han forutsetter egentlig at han selv ikke er mer fremmed fra andre mennesker enn at hans reaksjoner er typisk menneskelige. I tillegg er det en kombinasjon av at han både er mørk og lys. Han tar opp de ekstremt livsbejaende aspektene ved livet, men våger også å gå inn i begreper som fortvilelse og angst som allmennmenneskelige og nødvendige tilstander for egenutvikling.

– Det sies at det var Kierkegaard som først beskrev mennesket som et enestående levende vesen med en egen subjektiv forstelse av sitt liv. Hvordan knytter du dette opp mot vår tids individualisme?

– Det er en ganske klar sammenheng. Kierkegaard og eksistensiell tankegang er på mange måter ekstremt individualistisk, og det gjør jo at man for eksempel i terapeutiske sammenhenger synes at det blir vel individualistisk. Du kan stå i fare for å miste hele relasjonsaspektet. Til det er det vel bare å si at, ja, Kierkegaard er individualistisk. Utgangspunktet er meg i verden, og sånn jeg ser verden er en subjektiv opplevelse. Det enkelte menneske skaper fenomenologisk sin Lebenswelt (”Livs-verden” er et begrep som betegner den konkrete levde verden som hver av oss lever i, red. anm). Også relasjonene forstår jeg subjektivt, og de fortsetter å eksistere subjektivt selv når den andre part blir borte.

– Kierkegaard beskriver en grunnstemning av angst som valgets frihet gir oss – Hva tror du vi trenger for at denne angsten skal bli en ressurs heller enn en forbannelse?

– Kierkegaards forståelse av angst blir en kontrast til vår egen tid. Vi ser ofte på angst som noe sykt som skal fjernes. For oss blir positiv livsstemning og lykkefølelse ofte det saliggjørende. For Kierkegaard er angst et signal på frihet.I angsten ligger det ikke bare en fortvilelse, men det ligger også et signal om at du går inn i en prosess der du kan komme nærmere deg selv og hvem du er. Det mest klassiske når man ser på Kierkegaard i det perspektivet, er at han mener at angst er frihetens mulighet. Når du kjenner angst – den svimmelheten du kan føle når du står på kanten av et stup og valget er å tørre å kaste seg utpå – den svimmelheten er angst, men det er også frihetens svimmelhet. Kierkegaard mener at når du kjenner angst er det et tegn på et valg. Men så mener han jo også at uroen kan være så voldsom ved å stå i dette valget, at du heller velger å trekke deg tilbake og ikke ta valget.

– Dette er mer en “livsangst” – det er ikke panikkangst vi snakker om?

– Nei, dette er ikke en diagnostisk angst, men det vi kaller en eksistensiell angst. Den er likevel beslektet med det man innenfor psykologi vil betegne som angst. Når man for eksempel sier at ”frykt har et subjekt, angsten har intet”, så er det den intetheten som ligger i angsten som Søren Kierkegaard er en av de første til å beskrive. Det angstfylte er jo at det ikke er noe der. Det at du engster deg for det du ikke vet hva er, der er den vanskelige angsten.

– Hva mener du om Kierkegaards ulike “stadier”, og tror du de har noe å tilføre oss som mennesker og/eller samfunn i dag?

– Absolutt! På mange måter er Kierkegaard litt forut for sin tid, fordi han beskriver borgerskapets tilværelse veldig tydelig. Gjennom det beskriver han også en tilværelse som mange av oss kjenner oss igjen i dag: vi har det vi trenger i livet, rent fysisk og ytre sett, men hvor vi i dette også kanskje ikke kommer ”nær på livet”. Hvis vi tar bort det religiøse fra Kierkegaard, vil det klassiske skillet være mellom de to stadiene han kaller for estetiker og etiker. En estetiker vil egentlig bare nyte det som er der allerede, mens en etiker vil skape noe og nyte livet gjennom det. En god del av de tingene som vi i vår tid vil kalle lykke, vil være en estetikers lykke, tenker jeg. Alle trivelige facebook-oppdateringer av typen: ”Nå er jeg i Italia og koser meg” og vennene responderer: ”Nyt det, du fortjener det!” – der har vi estetikeren. Men Kierkegaard har et anliggende som dreier seg om å tørre å bli den du er – ”det enkle er dog det vanskeligste”, sier han et sted – og det er å være subjektiv. Men han har ikke en lykkeformel hvor han sier ”oppnår du dette, blir du superlykkelig”. Det er nok en tendens til at vi i vår tid setter lykke som det høyeste mål, som jo er estetikerens mål. Men det Kierkegaard prøver å peke på, er at det kan være en veldig tom og overfladisk form for nytelse. I boka “Enten – Eller”, som er hans store bok om dette temaet, lar han etikeren i boken si til estetikeren at det hjelper deg lite at du er en så skarp observatør og forstår menneskesinnet, for du tar ikke noe ansvar for det, og får ikke noen glede av det. Du blir en passiv observatør, uten å delta aktivt i livet. – For å si det i moderne termer, så er Kierkegaard engstelig for at mennesket seiler gjennom livet som en passasjer og som en betrakter av livet, heller enn å leve livet – det er den estetiske holdningen. Og det tror jeg mange av oss kan kjenne oss igjen i, at vi egentlig bare går og venter på at livet skal begynne.

– Innenfor psykologien begynner jo nå flere å snakke om at det ikke er lykke som er viktig, men mening – ser du en sammenheng der?

– Definitivt. Når Kierkegaard sier at subjektiviteten er sannheten, så ligger det der en form for mening også. Og derfor sier han at det er ikke spørsmål om ”hva” men det er spørsmål om ”hvorledes”. Det han mener er at hva du synes er sant eller hva som er meningen er ikke det vesentlige, men det er hvordan du forholder deg til det. Hans krav er nesten ubarmhjertig når han sier at du skal være lidenskapelig og inderlig tilstede i livet – da har du skjønt det. Samtidig spør han utfordrende om hvem som er mest gal i hodet: – Don Quijote eller en universitetsprofessor som har funnet fram til formelen over et menneskeliv? Kierkegaard mener jo at universitetsprofessoren mangler inderligheten. Han mener at ”lidenskapens uteblivelse er galskap”. Men så blir jo det nesten et umulig krav, å skulle være inderlig og lidenskapelig tilstede hele tiden…

– Ja, det høres litt slitsomt ut?

– Ja, litt slitsomt! Men så ligger det noe fantastisk der som han skriver her og der, men som egentlig aldri blir sagt ordentlig ut, og det er min påstand, nemlig at han også ser at det kanskje bare er i øyeblikket at vi kan nå det. At det kun er øyeblikksvis at vi som mennesker kan favne alt. Og jeg synes det er fantastisk hvordan han sier at øyeblikket er dette tvetydige hvor ”det timelige og det evige berører hverandre”. Med ”det timelige” mener han det som er fanget av tiden og som er jordisk og vil være der. Og det evige behøver jo ikke være noe religiøst, men de fleste av oss vil føle at det er aspekter av oss selv, våre tanker og sjel, hvis vi skal bruke et sånt uttrykk, som er større enn oss selv – det varer lenger enn oss selv. Det er umulig å tenke seg at alle de tankene og meningene jeg har i hodet slutter med meg når jeg dør. Når det timelige og det evige berører hverandre oppstår de øyeblikkene der du føler at ”nå forstår jeg ting” og ”nå skjønner jeg livet mitt”. Men dette kan vi kanskje bare gripe øyeblikksvis, og så vil det forsvinne igjen.

– Det høres ut som det vi kaller “Aha-opplevelser” i gestaltterapien…

– Ja, og det kan føles fattig at du føler at du har forstått noe, og at du samtidig kanskje ikke husker det helt eller lengter tilbake til hva det var du så. Men da sier Kierkegaard at det skal du ikke være nedstemt over, fordi ”øyeblikket ble berørt av evigheten”, så dermed vil det være med deg. Jeg synes han skriver veldig flott og vakkert om dette, og i det ligger et håp. Han gir oss en fantastisk definisjon på hva det er å være menneske: syntesen av alt det som er nødvendig og som du ikke kan komme fra, og alt det mulige, alt du kan bli, alle dine drømmer og alle dine lengsler. For selv om vi ikke blir alt det, så ligger det jo der.

– Har Kierkegaards eksistensialisme noen svakheter i dine øyne?

– Ja, det har den – for det er bare en modell – det er ikke sant, og det er det etter min mening ingen teori som er. Det er klart at flere ting vil for en del være vanskelig, som det å bare ha fokus på det individuelle, og at han i tillegg har et klart religiøst perspektiv. Kierkegaard er ikke sann eller rett, men han tar opp en del problemstillinger som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i, uten at det kan bli en dogmatisk modell. Det er betraktninger over menneskelivet som er rimelig bra skrevet og godt observert.