Hver kropp har sin egen melodi

with Ingen kommentarer

Selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord, sier Julianne Appel-Opper. Med over 30 års erfaring i relasjonelt arbeide som psykoterapeut har hun godt belegg for påstanden sin. Julianne leder workshop-serien Relational Living Body Psycho- therapy i Berlin, og er også gjesteforeleser på etterutdanningen i Gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt.

(Julianne Oppel-Apper i dialog med redaktør Nora Astrup Dahm)

NORA (N): Hvordan skjønte du at det å arbeide relasjonelt med kropp var din vei?

JULIANNE (J): Min interesse for relasjonelt kroppsarbeide begynte da jeg var utplassert i en klinikk mens jeg studerte psykologi på 80-tallet. Jeg husker en situasjon fra en gruppeterapitime, og jeg kan fremdeles se for meg ansiktsuttrykket til en pasient som hadde sagt noe, og blitt ”utsatt for” en tolkning. Det var som jeg så ordene i rommet gå fra hode til hode. Jeg ble derimot mer oppmerksom på pasientens oppheiste skuldre, som verken ble nevnt, sett eller hørt. Jeg ble berørt av dette non-verbale uttrykket, og tok meg selv i å lure på hva slags historier skuldrene hans forsøkte å fortelle.

Julianne Appel-Opper er utdannet psykolog Dipl. Psychology, Psychological Psychotherapist, UKCP-registrert integrativ gestaltpsykoterapeut, veileder, og er besøkende lærer i psykoterapi på internasjonale institutter. Hun har 30 års klinisk praksis. Hun har bodd 12 år i forskjellige land, og har siden 2006 hatt privatpraksis i Berlin.

I de neste årene arbeidet jeg på ulike psykosomatiske klinikker. Noen av pasientene mine hadde bare én måte å kommunisere følelser på, og det var gjennom kroppen, for eksempel gjennom spenninger i ryggen. Ved å erfare stress hjemme eller på jobb, ble de musklene som hadde blitt slått som barn, anspente og harde; som om de forventet å bli fysisk straffet igjen. Kroppslige budskap som var blitt formidlet gjennom generasjoner levde fremdeles i kroppene til noen av pasientene mine, og traumatiske erfaringer ble også holdt i kroppen. Noen ganger fikk jeg følelsen av at traumet som ble holdt var for omfattende for én kropp alene, og at det trengs to kropper, pasienten og terapeutens, til å bære traumet og for å støtte den traumatiserte kroppen.

I løpet av disse årene ble jeg fascinert over hvordan kropper kommuniserer. Hvordan de beveger seg, gestikulerer, hvordan de snakker, ser, sitter ned. For meg oppleves det som om kroppene formidler sine egne historier, med et håp om at en annen kropp vil ta i mot, høre og anerkjenne dem.

Jeg hadde tidligere erfart at det å påpeke kroppsspråket til klienten veldig lett fører til at han/hun føler seg skamfull, eller at det stopper bevegelsen eller gesten. Jeg ville finne en måte å jobbe med dette på ut fra et relasjonelt, kroppslig og gestaltterapautisk ståsted, der det er to kropper i fokus - klientens og terapeutens.

N: Temaet for denne utgaven av Magasinet Gestalt er endring – hvorfor tror du endring noen ganger kan være så skremmende?

J: Jeg ser ofte for meg at jeg møter to klienter: én som nesten roper for å bli hørt, og som kan bli skuffet hvis vi ikke hører ham/henne. Og så er det en annen som sier ”nei, jeg vil ikke, jeg tåler ikke dette, jeg kan ikke snakke om det, jeg er for redd, jeg skammer meg”. Jeg tror at vi som terapeuter må prøve å finne en måte å intervenere på som inkluderer begge disse sidene.

Dette får meg til å tenke på en klient som kom til meg, og som hadde gått i terapi før. Hun hadde fremdeles utfordringer med å ta hånd om seg selv; å drikke nok vann, å sove nok - helt grunnleggende ting. Hun var forsømt som spebarn og barn. Det kroppslige uttrykket signaliserte det å forsømme seg selv på ulike måter. Armene hadde lav muskeltonus og kommuniserte: ”jeg er ikke verdt å bli tatt hånd om”, mens en anspenthet i halsområdet signaliserte: ”jeg trenger ikke å bli tatt hånd om lenger”. Lengselen, desperasjonen, og nei ́et ble kommunisert i det relasjonelle kroppslige feltet. Tomrommet i henne som handlet om omsorgssvikten forble åpent, og det var som om det bare kunne lukkes av foreldrene. Med klienter som henne, jobber jeg med "den som forsømmer" og "den som blir forsømt" (Benjamin, J. 2018) som to ulike kroppslige reaksjoner fra to ulike utviklingsstadier tilhørende dette temaet (omsorgssvikt), noe Jacobs ville kalt et ”vedvarende relasjonelt tema” (Jacobs, 2017). Klienten og jeg utviklet eksperimenter der mine armer beveget seg mens hun så på - ikke noe mer. Hun ble følelsesmessig beveget når hun så mine armer strekke seg ut for å bli tatt hånd om. Slik kunne hun føle smerten og lengselen på et kroppslig plan. Dette førte til forandring - den gamle gestalten som ble holdt i kroppen begynte å tine, slik at armene hennes kunne mobilisere lettere når hun for eksempel kjente ”jeg er tørst”.

N: Den paradoksale endringsteorien er grunnleggende i gestaltterapiteori. Hva er dine tanker rundt denne teorien? Bruker du den i ditt terapeutiske arbeide?

J: Ja, det gjør jeg. Jeg puster her og nå, sanser og utforsker hva som er akkurat nå. I arbeidet mitt med traumatiserte klienter som har blitt psykisk og/eller fysisk misbrukt eller forsømt, er imidlertid min erfaring at det ikke er nok ”fotfeste” til å bevege seg, og dermed heller ikke nok fotfeste til forandring. Den virkelige trusselen er tilstede i rommet; det er som om klienten og jeg prøver å sitte avslappet med en tiger i samme rom. Klientens ”grunn” er overveldet, altså dominert av hypo- eller hyperaktivering. Det relasjonelle kroppslige feltet er fylt med fare og med et behov for å være trygg. I disse tilfellene støtter jeg meg til de nevrobiologiske reaksjonsmønstrene, som ofte blir kalt de 5 F ́ene: fight, flight, freeze, flop and friend (Lodrick bruker uttrykkene flop og friend som forenklet kan forklares som henholdsvis ”spille død” og ”bli venn med”, red. anm.). (Lodrick, 2007).

La meg gi et eksempel: Hvis en klients nevrologiske hovedmønster for overlevelse er frys/freeze (høy muskeltonus, overfladisk pust), kan jeg for ekspempel si: ”jeg trenger å puste dypere”, mens jeg observerer hvordan klientens kropp reagerer på intervensjonen og deretter på min dype pust. Jeg erfarer at klienten mottar dette på et dypere plan uten at jeg trenger å påpeke at de skal forandre noe. Det er som om terapeutens og klientens to kropper arbeider sammen, og at vi sammen beveger oss mot et bedre fotfeste. I et slikt eksperiment spør jeg ofte: ”hvordan er dette for deg?”. Traumatiserte klienter har ofte en mangel på følelse av mestring og selvkontroll som de kan få støtte til å utvikle gjennom dette spørsmålet.

N: Du har sagt at du i ditt arbeide med klienter kontakter mer grunnen enn figuren når du jobber. Kan du si noe om hvorfor du gjør det?

J: I mitt arbeide med traumatiserte klienter der vi som nevnt ”sitter i samme rom som en tiger”, fokuserer jeg aktivt på den traumatiserte grunnen og ikke figuren. I mitt kliniske arbeid beskriver jeg dette som et passivt ”være sammen med”-modus: inviterende og lyttende. Jeg ”tar inn” grunnen: med hva slags rytmer og melodier er denne personen i verden? Hvis vi ser på kroppen som et orkester, så kommer musikerne fra alle stadier i livet. Kroppslige gestalter har oppstått i en bestemt alder og i en bestemt sammenheng. Bevegelsesmønstrene til ben, armer, hode, ryggrad osv. spiller sine egne melodier til bestemte temaer. Min erfaring er at kroppen snakker med sin egen melodi og vil bli anerkjent og lyttet til på en respektfull måte for slik å kunne si det usagte.

N: Hva er fordelene med å jobbe mer kroppsorientert?

J: Sekvensene med kroppslige eksperimenter er ganske korte, bare på noen få minutter. Det har imidlertid gjort inntrykk på meg hvor kraftfull og helende virkning denne kropp-til-kropp-kommunikasjonen (uten berøring) kan ha i den psykoterapeutiske prosessen. Det er også grunnen til min sterke tro på at det er på dette området klientens fikserte gestalter kan komme i fysisk bevegelse. Ut fra tilbakemeldinger jeg har fått fra deltagere på workshoper og fra klienter, har jeg lært at selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord. De beveger virkelig kroppen. Impulser blir kommunisert med kroppen og man når fram til det førspråklige minnet, fra tiden før barnet har lært å snakke. Dette er gestalter som trenger å bli hørt, men som ikke har ord, eller som ikke har fått ord ennå. Å være åpen for hva klienten kommuniserer med kroppen så vel som med ord, betyr at mer av klienten blir sett, akseptert, trodd på, forstått og derfor bekreftet.

N: Ettersom du har studenter og arbeider med veiledning av terapeuter – ser du noen feller eller utfordringer for gestaltterapeuter?

J: Jeg liker å se på min egen prosess i løpet av årene jeg har jobbet som psykoterapeut. Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg noen ganger lyst til å si til klienten ”kan du bare være der du er nå - jeg må slå opp hva jeg skal si eller gjøre videre!”. Det tok tid for meg å bli gradvis mer i stand til å være i det å ikke vite, og til å stole på prosessen slik den utvikler seg. Jeg er veldig glad i det gestaltterapeutiske ordet hvordan - det har hjulpet meg til å fortsette å være fenomenologisk og nysgjerrig. Jeg har hatt et behov for å lære mer om traumer - om kroppen generelt, om pusting for eksempel, for derved å øke min kunnskap. Kroppslige prosesser kan ikke planlegges, de bare skjer - og jo mer jeg vet om kropp, jo mer ser jeg.

Jeg har undervist siden 2001, og jeg kan se de samme prosessene som nevnt ovenfor hos studentene mine, og hos de jeg veileder. Jeg setter pris på å kunne hjelpe til læring, og på å kunne legge til rette for gode læringsforhold. På en av utdannelsene mine i Berlin, ønsket en av deltagerne å legge til i læringskontrakten vår at han ønsket å være fri til å gjøre feil. Han ga med det uttrykk for et viktig poeng, nemlig at dersom vi skal late som om vi vet alt, så kan vi ikke lære.

Spesielt i narsissistiske og borderlineprosesser blir vi psykoterapeuter utfordret til å bli eksperter med én gang eller å gå raskt til handling, og til å skulle løse alle problemer så fort som mulig. I utdannelsen min har jeg fokusert på de traumatiske og til tider tvangsmessige måtene å kommunisere på i slike prosesser. Jeg oppmuntrer til å bli var på hvordan de traumatiske 5 F´ene vises i klientens kropp. Jeg underviser på en eksperimentell og teoretisk måte om utfordringene ved ”mellomkroppslig” kommunikasjon - som for eksempel retraumatisering og destabilisering når det gjelder klienten, og det å bli påvirket på et nevrobiologisk plan når det gjelder terapeuten.

N: Tegn ved tiden vi lever i – Har du lagt merke til en endring over tid med tanke på på hva slags problemer klientene dine har?

J: I mitt daglige kliniske virke har jeg flere klienter med narsissistiske og borderlineprosesser enn jeg hadde for 5, 10 eller 30 år siden da jeg begynte å jobbe. Hvordan vet jeg det? La meg gi et eksempel. Noen ganger når jeg går ut i lunsjpausen for å trekke litt frisk luft etter en time, oppdager jeg at min persepsjon fremdeles er farget av prosessen jeg har vært i. Jeg kan for eksempel se en mann på gaten og jeg blir oppmerksom på at jeg dømmer eller nedvurderer ham. Det er som en ”sammenligne med andre”-gift – som handler om å være mer, bedre, høyere, rikere. Jeg bærer altså fremdeles ekkoet av det kroppslige feltet i min egen kropp. Jeg er til tider bekymret over om vi som psykoterapeuter klarer å ta godt nok hånd om oss selv, og jeg håper at vi ikke mister gleden over de små, vakre tingene i livet.