Peter Philippson om det relasjonelle selvet

Gestalt som terapi for det «relasjonelle selvet»

(Av Erik Tresse)

Min forståelse av gestaltterapi går tilbake til de tidligste tekstene av Fritz Perls og Paul Goodman (Perls et al, 1994/1951; Perls, 1978), hvor kjernen av teorien var en veldig spesifikk teori om selvet. Det er basert på denne forståelsen at jeg har kartlagt en terapi i bøkene mine (Philippson, 2001, 2010), og har samarbeidet med andre som følger en lignende linje som Francesetti (2015). Jeg har også skjelt til folk utenfor gestaltverdenen som skriver om dette på lignende måter, for eksempel Stern (2003, 2004).

Alle psykoterapier er bygget på en eksplisitt eller implisitt teori om psyken eller selvet. I klassisk psykoanalyse kommer selvet innenifra og ut, ettersom driftene møter eksterne krav og enten blir oppfylte eller frustrerte. I klassisk adferdsterapi, tar selvet motsatt retning, ettersom stimuli fører til reaksjon. I gestaltterapi er den underliggende teorien om selvet knyttet til det relasjonelle på en veldig radikal måte, noe som dessverre ikke har fått mye oppmerksomhet før ganske nylig. For å sitere Perls fra et foredrag han holdt i 1957 (Perls, 1978: 55):

«Nå kan ikke ’selvet’ forstås på annen måte enn gjennom feltet, akkurat som dagen ikke kan forståes på annen måte enn i kontrast til natten. Hvis det var evig dag, evig lyst, ville du ikke bare ikke ha begrepet ’dag’, du ville ikke engang vite om en ’dag’ fordi det ikke er noe å være bevisst på, det er ingen differensiering. Derfor kan ’selvet’ kun finnes i kontrast til noe annet.»

Sammenlign dette med Daniel Stern (2003:23) når det gjelder intersubjektivitet:

«Det er veldig tydelig at mennesket er konstruert for å lese andre menneskers sinn […] Vårt nervesystem er konstruert for å gjøre det […] Konklusjonen […] er at våre sinn ikke er så uavhengige. De er faktisk veldig gjensidig avhengige av hverandre. Våre sinn er ikke adskilte eller isolerte, og vi er ikke de eneste eierne av våre egne sinn […] Våre sinn blir skapt i kraft av å være i konstant interaksjon og dialog med andre sinn, slik at hele ideen om en ”en persons psykologi” ikke burde finnes, i beste fall karakteriseres som ufullstendig.»

Jeg pleier å beskrive dette ved å si at det finnes to typer ord. Det er ’ting’-ord, som ’bord’, ’datamaskin’ etc .; og det er sammenligningsord, som ’store’ og ’små’, som kun gir mening i forhold til det du sammenligner det med. Jeg er stor i forhold til en maur, liten i forhold til et fjell. Perls sier her at ’selvet’ er av typen sammenlignings-ord, alltid med utspring i både seg selv og det andre, som hver for seg definerer den annen. Derfor er ikke ’selvet’ på ’innsiden’ av en person som en ’essens’, men i kontaktprosessen personen igangsetter. Faktisk er kontaktprosessen i gestalt terapi den samme prosessen som skaper selvet/den andre. Når jeg driver terapi, ’tuner’ jeg meg ikke inn på en objektiv annen, men utforsker det samskapte her og nå som vi begge definerer gjennom vårt møte. I en terapi hvor terapeuten mener han/hun jobber med klientens essensielle selv, blir det viktige spørsmålet: ”Hvordan kan dette endre seg?”. I en terapi hvor det relasjonelle samskapte selvet er i fokus, blir spørsmålet: ”Hvordan får vi til en følelse av kontinuitet?”. Goodman adresserte dette spørsmålet da han beskrev ’personlighetsfunksjonen’ som ’i hovedsak en verbal kopi av selvet’ (Perls et al, 1994/1951: 160). Den er ikke gitt, men en prestasjon. Den har to ansikter: en forening av måter vi fungerer på som forteller oss hvem vi er, hvem vi er i forhold med, hva vi jobber med, hva våre verdier er etc.; og en defensiv, fiksert funksjon som begrenser oss til det vi oppfatter som trygt og kjent. Og en følelse av kontinuitet krever også noe like viktig, en viss kontinuitet i omgivelsene våre.

Hvorfor er denne forståelsen viktig i vår tid?

Vi lever i en tid hvor kontinuiteten i omgivelsene våre bryter sammen, hvor store menneskemasser flytter på seg, hvor kulturer og kommunikasjon mikses sammen gjennom virtuelle, elektroniske verdener. Derfor er kontinuiteten i eget selvbilde heller ikke en selvfølge, og ofte fraværende: innvandrere mister kontinuitet i hvem de er når de flytter inn i en helt annerledes kultur og sosial posisjon, og vertssamfunnene vil også oppleve brudd på hva de tidligere har kunnet ta for gitt (jeg har opplevd dette på nært hold selv fordi mine foreldre var flyktninger). Vi har sett to forskjellige svar på dette: en vekstorientert sammensmelting av ulikheter og en voldelig konservatisme som behandler det som er annerledes som en fiende. I og med at jeg bor og arbeider i en flerkulturell by, mener jeg at en Gestalt-tilnærming gjør det mulig å utforske disse problemene. Forståelsen av selvet og av terapi er uløselig knyttet til det relasjonelle, og – vil jeg legge til – det transpersonlige (ikke som et synonym for ’åndelig’). Den er dialogisk i henhold til Buber (1965) iom at den behand ler det som er ’mellom’ før det individuelle. Den er ikke dialogisk i etymologisk (ordenes opphav. Red. anm) forstand ved at den bare opererer gjennom ord, men gjennom hele vår nedfelte ’være-i-verden’-opplevelse.

Her er min definisjon på terapi fra et foredrag jeg holdt i Zagreb:

”Mitt bilde av terapi er som å danse med noen for første gang. Vi har alle våre egne foretrukne måter å danse på, og hvis vi tidligere har hatt dårlige erfaringer med å danse spontant, vil vi være stive, og vi vil ha utviklet måter å oppmuntre partnerne våre til å danse som oss på. Hvis jeg danser med en rigid, ikke-spontan partner, og ikke bare følger ham eller henne, og ikke påtvinger mine egne rigide måter å danse på, vil vi (etter en stund med forlegenhet og kanskje å ha tråkket på hverandres tær) derimot finne vår egen unike dans, og den andre personen (klienten) vil ha oppdaget sin mulighet for spontanitet. Jeg mener ikke dette utelukkende som en metafor: vi kan gjøre dette med reell dansing, og på mange andre måter.”

Hva ønsker du å formidle til en nyutdannet terapeut?

Jeg ønsker å videreformidle en mulighet for utvikling innen Gestalt i tre stadier. En fersk terapeut vil uunngåelig ønske å lære å lytte til klienten. Deretter vil han/hun lære å lytte til sin egen prosess. Begge disse to er viktige grunnleggende ferdigheter, men for meg blir det først gestaltterapi når terapeuten klarer å fin-innstille seg på hvordan ’vi’ blir sammen, hvordan vår samskaping foregår. I andre terapiformer, for eksempel ved klientsentrerte terapi eller kognitiv atferdsterapi, er terapeuten å betrakte som en velmenende, dyktig hjelper. I gestaltterapi og psykoanalyse, anerkjenner vi at terapeuten er mange ting for og med klienten, en hjelper, en trussel, en forelder, en potensiell kjæreste. Vanskelighetene til klienten er utviklet i relasjoner og blir vedlikeholdt i relasjoner, så de vil dukke opp i relasjonen med terapeuten, og kan best utforskes og svares på i denne relasjonelle dansen. Dette er en kort introduksjon til et stort emne. Jeg håper jeg har fått gitt dere en smakebit av mine tanker rundt temaet.

(Oversatt av Anne Marie Saxlund og Erik Tresse)