En kaffeprat om følelser
Jeg har nylig sittet og lest Arne Vikans bok ”Innføring i emosjoner” og vet at følelser består av ulike komponenter; opplevelse, kroppslige reaksjoner og atferd. Alle er med å organisere det fenomenet som vi gestaltterapeuter leter etter; det som figurerer i relasjonen mellom min klient og meg. Det er slett ikke like lett å vite hva følelsen er i situasjonen. Jeg spør Aslak hva en følelse er.
– Det er litt paradoksalt at ingen har en helt god definisjon på det. Det er det mest umiddelbare og tilgjengelige for oss, og på en annen side er det det mest ugjennomtrengelige og uforståelige ved oss. Vanskelig å måle, vanskelig å enes om hva det er eller hvor mange følelser vi har. På den ene siden er det enkelt å beskrive. Følelser handler om en kroppslig reaksjon på ting som skjer i verden og som berører våre behov i bestemte situasjoner, og som motiverer oss til ulike former for handling. Det handler om å møte disse situasjonene. Følelser er også formet av evolusjonen, og disse synes å gå igjen på tvers av kulturer, som sinne, frykt, glede, skam, tristhet og sorg. Vi ser samtidig også kulturelle variasjoner, og at historiske epoker har ulike måter å uttrykke følelser på. På den andre siden er det noe uutgrunnelig over følelsene våre. Følelsene er noe vi ofte ser som vårt indre, vårt mest private, personlige, dypeste, samtidig som følelsene våre er noe vi deler med alle andre mennesker, noe av det mest universelle vi har.
mindfulness og emosjonsfokusert terapi.
Han tar en slurk kaffe og fortsetter:
– La oss liste opp noen grunnfølelser: Glede, frykt, sinne, skam, tristhet, avsky, overraskelse, nysgjerrighet, skyldfølelse. Mange av følelsene våre er negative. Vi har veldig mange ulike negative følelser som har spesifikke funksjoner. Skyld; jeg har gjort noe galt. Skam; det er noe galt med meg, jeg må passe på så jeg ikke blir stengt ute av gruppen min. Tristhet for å forsone seg med tap og for å komme seg videre i livet. Sinne beskytter oss og setter nødvendige grenser. Det er en skjevhet fra naturens side i det at det er færre positive enn negative følelser. Det er menneskelig å ha negative følelser, og det er ikke så lett å bli kvitt dem.
Aslak har mye å formidle. Han tar seg god tid og stillheten kommer ofte som tenkepauser. Da sitter vi begge stille. Det er ikke så mye jeg trenger å si. Jeg oppdager at jeg blir spent på fortsettelsen, og den kommer:
– Vi lærer oss å kontrollere følelsene våre. Å regulere dem som det heter. Det er for å kunne fungere i en sosial verden. Vi må kunne legge lokk på noe og styre følelsene, f. eks. å vise sinne til rett person på rett tid og sted på rett måte, og vurdere om det er trygt; vil vedkommende hjelpe meg her. På den ene siden trenger vi å ha kontroll på følelsene våre for å kunne fungere i en menneskelig verden. Det er noe familien, samfunnet og kulturen lærer oss. Den andre siden her er at måtene vi lærer oss å forholde oss til følelser på, kan være usunne eller skadelige. Vi kan lære oss å stenge av og kontrollere følelsene for mye. Å rasjonalisere følelsene er også en måte å være i verden på. Vi lærer oss tidlig å beskytte oss mot de følelsene som er vanskelige, særlig når viktige omsorgspersoner i oppveksten ikke er tilgjengelige.
– Det kan handle veldig mye om tilknytning; den emosjonelle læringen som skjer i våre tidlige relasjoner: Kan jeg søke trøst når jeg er lei meg, kan jeg bli sint når noen går over mine grenser? I terapi er det ofte slik at klienten har lært at det er farlig å ha visse type følelser. De kan ha såkalte «affektfobier»; «det er farlig å bli sint», for da går relasjoner i stykker eller man opplever vold; Hvis jeg først begynner å gråte, vil jeg åpne en smerte som aldri vil ta slutt. Vi kan bli redde for følelsene våre og stenge dem av. Det er mye forskning som peker i den retningen. Vi så det vel egentlig først med holocaustoverlevende og deres familier. Mange hadde utviklet det vi i dag kaller «aleksitymi»; en manglende evne til å oppfatte og sette ord på følelser. Kapasiteten til å kunne kjenne igjen ulike følelser eller håndtere sterke følelser er redusert. Dette skjer ofte med mennesker som har vært utsatt for langvarige traumatiske opplevelser. Fellesnevnere er at de har vansker med å sette ord på hva de føler og har behov for i ulike situasjoner. Og når vi ikke kan kjenne igjen våre egne behov, kan det bli vanskelig å ta gode valg i møte med andre.
Jeg blir minnet på aggressivitet, som helt grunnleggende handler om å gå mot en grense. Det er en fin modell for dette i arbeidet til Brigitte Martell ( kjent fransk gestaltterapeut. Red. anm.) om sex. Ofte har vi en tendens til å tenke negativt om aggressivitet, men vi hadde ikke greidd oss uten.
– Når vi snakker om følelser, så snakker vi om familier av ulike tilstander; sur, misfornøyd, irritert, sint, aggressiv, rasende. Og vi snakker om ulik grad av intensitet. Og de ulike følelsene våre finnes i både gode og destruktive former. Dette er en gammel tanke som går langt tilbake, for eksempel til den kristne læren om dødssyndene og kardinaldydene. Vi har sunne følelser og usunne følelser. Noen følelser fører til frelse, mens andre kan bære rett i fortapelse.
Jeg har lyst til å trekke fram mindfulness i det vårt oppmerksomme nærvær kan være til hjelp og støtte for å regulere følelser.
– Ja, mindfulness kan brukes på ulike måter. Det er en måte å være i vanskelige følelser på. Vi kan trene oss opp til å være i det som er, når vi har det vondt: er redde, sinte, skammes – til å romme disse tilstandene uten å måtte fylle på ved eks. å utagere, ruse seg, ta det ut på noen andre. I tillegg er mindfulness en måte å utforske våre erfaringer på; hva kjenner jeg i kroppen nå, hva betyr det, hva trenger jeg når jeg føler det slik. Mindfulness kan hjelpe oss til å romme følelser, men også til å utforske disse. Når vi stresser, handler det ofte om at vi trenger å beskytte oss mot farer. Da er forsvaret oppe. Når vi senker skuldrene slik vi gjør i vår mindfulnesspraktisering, har det vi bærer på en tendens til å flyte opp. Da er spørsmålet: hvordan er vi med det? Øyeblikket og nåtiden er formet av fortiden. Det betyr at gamle følelser kan komme opp, og vi kan undersøke hvordan vi har det med sorg, angst, traumer o.a.. Dette kan skje når vi kjenner etter og lytter til kroppen, og ikke stenger av. Mindfulness kan distansere oss litt fra det, men også hjelpe oss til å gå dypere inn i det. Dette kan undersøkes nærmere i det relasjonelle aspektet; eks. i terapi.
Dette ligger nært opp til hvordan vi i gestalt arbeider med følelser, der vi tar utgangspunkt i det relasjonelle. Det som er det er, og etterhvert kan vi romme at det er sånn det er og det er akkurat slik jeg opplever det. Etterhvert kan jeg anerkjenne at det er jeg som har det slik og begynne å undersøke det. Mindfulness og regulering av følelser har vært tema i samtalen vår, Aslak. Avslutningsvis: Hva er gaven med å praktisere mindfulness?
– I begynnelsen hadde jeg nok en forestilling om at bare jeg praktiserte lenge nok, hardt nok og mye, så ville jeg bare oppleve positive følelser; glede, ro, kjærlighet og alle disse tingene. Med årene har jeg sett at livet er mer komplisert. Å bli kvitt de vonde følelsene handler for meg i dag om å kunne la dem være. Og når de kommer, kan jeg møte dem på en litt mer vennlig, aksepterende og medfølende måte. Ikke være så redd for dem i meg selv eller hos andre. Det som har vært viktigst for meg over tid er å gi slipp, å se på disse erfaringene som en del av det å være et levende menneske. Og forsøke å ta så kloke valg som mulig for hvordan jeg vil møte hver situasjon, hver følelse, hvert menneske. Vi trenger ikke å kalle dette for mindfulness. Det trenger ikke være avhengig av skoleretninger. Det handler kanskje dypest sett om forsøket på å forstå hva som bor i menneskenes hjerter. Her finner vi igjen mye visdom fra de ulike verdensreligionene, de filosofiske systemene og terapeutiske skoleretningene.
