Epigenetikk – Miljøpåvirkning går i arv

with Ingen kommentarer
Vi har vel skjønt det lenge, og det er etter hvert også vist i forskning at personlige erfaringer og miljømessig eksponering lagres i kroppen. Det vi utsettes for, særlig tidlig i livet, har livslang påvirkning på læring, atferd og helse – på godt og ondt.

(Av: Per Tore Iversen)

Miljøpåvirkning går i arv, en genetisk transgenerasjonell arv. Det er lenge siden vi forsto at miljøet ikke oppsto ved fødselen. Vi tenker nå at miljøet finnes i det en celle blir til, og cellen har sine gener med seg i møte med miljøet. Epigenetikk handler om endringer i genmateriale som forandrer genets funksjon («epi» er gresk og betyr «over», «ved siden av», «i tillegg til»). Epigenetikk er altså en kunnskap om det som er ved siden av eller over det genetiske.

Her er to eksempler der genetisk arv får en påvirkning «ved siden av» som virker inn på menneskets liv på en kanskje uventet måte:

I 1944 førte en tysk blokade i det okkuperte Nederland til en tre måneders hungersnød med katastrofale følger, ca 22000 døde. Flere studier viser at de som var foster i 2 og 3 trimester under det som har blitt kalt “The Dutch Famine”, har økt forekomst av kronisk overvekt og undervekt som voksne, avhengig av hvor i fosterstadiet de var, og man ser mer diabetes og hjerte/lungelidelser i denne gruppen. De har også en langt høyere prosent av psykisk lidelser i forhold til andre. Det er miljø i virksomhet over tid på en uventet måte.

Et av de første kartlagte eksempler på at miljøpåvirkning går i arv kommer fra Nord-Sverige. Der hadde man på 1800 tallet ofte sult og dårlige avlinger, men noen gode år innimellom der man kunne spise godt. Av 99 tilfeldig utvalgte fra et småsted i Norrbotten født i 1905 sporet sosialmedisiner Karl Olov Bystrøm ved Karolinska Institutet opp fedre og bestefedre. De som hadde opplevd noen “ fete” år mellom lange perioder med lite mat, produserte sønner og sønnesønner som levde adskillig kortere enn etterkommerne til de som bare hadde opplevd magre kår eller de mer velstående som hadde hatt nok mat hele tiden.

Hvordan kan man forstå dette? Hva skjer hos oss når vi er utsatt for miljøpåvirkninger som endrer selve forutsetningene for et godt liv for oss selv og våre barn?

DNA er kokeboken for vårt liv. Selve DNA-strengen har ca 20 -25 000 gener, som “internt” kan kobles ulikt, dette gir stor variasjon og er viktig for evolusjonen. All DNA i cellene kan i prinsippet produsere alt i kroppen, og det er disse “interne koblingene” som gjør at noen celler for eksempel utvikles til leverceller og andre til for eksempel hårceller. Epigenetikk handler om hvordan miljø i livet og over generasjoner slår av og på hensiktsmessige og mindre hensiktsmessige koblinger og dermed får DNA til å oppføre seg slik eller sånn. Disse koblingene videreføres fra slekt til slekt fordi vi i forplantningen overfører DNA, og det endres fra slekt til slekt og i et livsløp fordi det foregår en evolusjon.

Stabiliteten i DNA-strengen sikres av telomerer som sitter i endene av hvert DNA, disse kan sees som plasten på enden av skolisser. Når plasten blir slitt, frynses lissene opp. Når mennesker utsettes for stort stress over tid, blir selve telomerene kortere, og vi kan tenke oss at DNAet blir utsatt for negative endringer. Mens i et miljø som både er trygt og passe utfordrende, vil man få en utvikling, en evolusjon, basert på hensiktsmessige endringer med DNA’ets koblinger i behold.

For lite av det som nærer og for mye av det som tærer er problemet. Traumer, omsorgssvikt og misbruk kan styre organismen til å overreagere både fysiologisk og atferdsmessig på hendelser videre i livet. Man får et stress som belaster mennesket både psykologisk, nevrologisk og hormonelt; et psykonevroendokrinologisk stress. Her er vi med andre ord langt forbi dikotomien psyke – soma. Hele mennesket, bokstavelig talt fra innerst til ytterst er berørt. Hver celle i kroppen arbeider ekstra for å opprettholde sin funksjon. Dette gir en sårbarhet, i form av en kronisk betennelsestilstand i kroppen.

Traumer skaper betennelser. Når et barn utsettes for vold, misbruk eller omsorgssvikt, fokuseres det på å behandle depresjon og angst eller aggressivitet og andre posttraumatiske reaksjoner og symptomer. Det brukes ressurser på å bedre funksjon i forhold til skole og nettverk. Professor i Pediatri Jack Shonkoff og Psykolog Andrea Davis viser også effekter på barnets fysiske helse som er mer skjult og som varer lenger. Davis sier at tidlig omsorgssvikt gir en betennelseskropp («inflamational conditions») i et livstidsperspektiv.

Psykologene Moffit og Klaus-Grawe summerer opp flere studier som viser en sammenheng mellom forkortet telomerlengde og diverse avhengighetslidelser, overvekt, stemningslidelser, psykososialt stress og schizofreni. I den samme studien vises det til årsakssammenheng mellom betennelsestilstander i kroppen og depresjoner. Selve immunsystemet kan med andre ord lide i et livsløpsperspektiv etter traumer i tidlig barndom.

Håpet denne kunnskapen bærer med seg er at alvorligheten kaller på en intervensjon på samfunnsnivå. Store populasjoner med livslang lidelse, nedsatt livskvalitet og arbeidsevne er samfunnsøkonomisk dyrt. Løsningen er forholdsvis enkel, det handler om barnets relasjon til sine nære viktige, ernæring og et tilfredsstillende fysisk miljø.

En studie av professor i psykiatri Taddeus Pace antyder at trening i medfølelse gir en senkning i betennelsesbiomarkører hos fosterbarn (Pace et al 2012). En annen studie med psykologen Tonya Jacobs som redaktør, har vist sammenheng mellom intensiv meditasjon og økt telomerlengde (Jacobs et al 2011). For å si det enkelt kan det se ut som nærvær og medfølelse kan være viktige bidrag i å reparere en tidlig skade.

Vi gestaltterapeuter refererer ofte til en tom stol og jeg tillater meg å foreslå en annen bruk av den ideen: sett den ved kjøkkenbordet ditt, kok en ekstra potet og inviter inn det barnet som ikke blir ropt inn til middag. DET er garantert litt av kuren.