Eksistensen og Gestalt

with Ingen kommentarer
Gestaltterapi er formet ut fra et humanistisk perspektiv av Perls, Hefferline og Goodman (PHG) i 1951. I utviklingen av terapiformen var eksistensialismen et underliggende premiss som harmonerte med de livsbetingelser og muligheter PHG var opptatt av. Perls spesielt var opptatt av klientenes ansvarlighet for eget liv og egne valg.

(Av: Vibeke Visnes og Erik Tresse)

Eksistensialismen er en egen filosofisk retning og springer ut fra Kierkegaard, Nietzsche, Heidegger og Sartre og andre viktige bidragsytere som filosoferer rundt menneskets livsvilkår; Kierkegaard filosoferte rundt angsten i møte med frihetens muligheter, Nietzsche om meningsløshet og Sartre om menneskets ansvarlighet.

”Eksistensen går forut for essensen”

Dette slagordet som Sartre formulerte med inspirasjon fra Heidegger, er kanskje det som mest av alt definerer eksistensialismen. Sartre hevder her at mennesket ikke er skapt med et på forhånd gitt vesen eller natur, men at hvert menneske gjennom sin livsførsel «skaper» sin egen natur. Eksistensen er “self-making-in-a-situation”.

Eksistensielle utfordringer og Gestaltterapi

I sin bok ”Gestalt Therapy – Living Creatively Today” refererer den franske gestaltterapeuten G. Masquelier til Noel Salathé som definerer ”Gestalt som den terapeutiske grenen av eksistensialismen”. Masquelier går deretter gjennom de grunnleggende eksistensielle ideene og knytter dem opp mot Gestalt. I det norske gestaltmiljøet er fontenen til Masquelier blitt selve symbolet på de eksistensielle livsbetingelsene eller ”press” som ligger til grunn for den menneskelige eksistens. Han definerer fem slike grunnleggende livsbetingelser, og ser dem som kilder i en livgivende fontene som til sammen danner vår personlighet og psyke.

1. Finality – døden

Alt tar en slutt. At alt har en ende, både det gode og det (v)onde, er et ufravikelige faktum ved eksistensen som vi kan se på som en begrensning, fornekte helt, eller kanskje se på som en inspirasjon til å nyte nået.

2. Solitude – ensomhet.

Vi er alle grunnleggende alene i verden. Vi kan gjøre hva vi kan for å forstå hverandre, men vi kan ikke få annet enn delvis kjennskap til den andre. Ingen andre kan oppleve verden gjennom dine sanser.

3. Imperfection – ufullkommenhet.

Det handler om livets begrensninger, at ingenting er perfekt. Det vi oppfatter som perfekt, endrer seg og er avhengig av vårt humør, situasjon, tid på døgnet eller hvem vi er sammen med.

4. Responsability – Ansvarlighet

Dette var særlig noe Sartre og Camus var opptatt av. Ansvarlighet som en direkte konsekvens av friheten vi alle har; friheten til å velge. Vår evne til å ta valg – og hva vi velger å gjøre med vår frihet; our respons-ability – er viktig for å leve et rikt liv.

5. The search of meaning – meningsløsheten.

Meningen er ikke gitt; den finnes ikke der ute som en objektiv størrelse vi kan lete etter. Vi skaper den selv, dag for dag i våre liv, mens vi lever. Vår evne til å finne mening, eller skape mening, har stor betydning for hvordan vi opplever våre liv.

“Personally, I speak of existential pressures, that is, a source of energy, which can, of course, generate anxiety, but can also create enjoyment of life and enthusiasm.” (Masquelier)