12 perspektiver på parforhold

with Ingen kommentarer

Bob og Rita Resnick har holdt på med gestalt- og parterapi i en mannsalder. Bob, som egentlig heter Robert, ble sertifisert av selveste Fritz Perls (grunnleggeren av Gestaltterapi) og James Simkin (samtidig med Perls) i 1969. Samme år ble han også håndplukket av Perls for å dra til Europa for å undervise i gestaltterapi. I dag er han kanskje den yngste av ”de gamle”, noe han selv poengterer humoristisk: – Sonia Nevis er i nittiårene og Erv (Ervin Polster) er 94, og de holder på ennå. Når jeg møter dem sier jeg; hold dere friske! Ellers blir jeg snart den eldste gestaltterapeuten igjen.

(KILDE: gatla.org – www.couplestherapytraining.com/resnick_approach/)

Denne vårhelgen i mars (2015) er de i Oslo for å holde kurs. Det er 28 deltakere tilstede, en overvekt av gestaltterapeuter, men også flere psykologer, mange har vært med på flere kurs med ekteparet. Noen har reist langt; en fra Russland, en fra Tsjekkia, en fra Sverige og resten fra ulike deler av Norge. De fleste er der for å lære mer om parterapi. Det er også innenfor dette området paret har markert seg tydeligst og utviklet sin egen modell: The Resnick couples work model.

Parterapi live
I løpet av helgen er det tre par i ilden. De kommer med reelle problemstillinger, og når de setter seg i hver sin stol rett overfor hverandre i midten ute på gulvet brer det seg raskt en nesten ærbødig stemning blant oss andre. Det er modig å dele sine parproblemer på denne måten, med 28 ukjente mennesker i ring rundt. Bob og Rita setter seg overfor hverandre de også, så de fire lager en ganske tett firkant i midten. Vi andre, observatørene, sitter musestille i en stor sirkel rundt. Dette er parterapi i praksis, her & nå, live.

Rita begynner med en gjennomprøvd åpning som bidrar til å sette rammene og trygge paret. Hun informerer om at de som par kan snakke med hvem som helst om hva som helst, også utenfor dette rommet, men at hun og Bob, og vi andre, ikke kan det. De fortsetter med å si at de respekterer et nei som et nei; og at paret bør snakke til hverandre når de snakker om hverandre. Deretter sier de at de går ut i fra at begge vil noe, men at det antagelig ikke er det samme siden de er her, og så ber hun dem først enkeltvis fortelle hvorfor de er her.

Senere understreker de viktigheten av å være autentiske (at når klientene våger å være det, bør man la dem blomstre litt i fred uten altfor mange forstyrrende spørsmål.) Samtidig holder de fast på å undersøke hva hver enkelt vil; hva vil du?, hvor vil du være?, hva ønsker du?, hva kan du tenke deg? Spørsmålene stilles, med god timing, mildt, men direkte, og tvinger frem en bevegelse; ulike meninger, ulike synspunkter – forskjellene i paret. Ved at dette blir synlig og støttes, blir også nye eller andre valg synlige. Bob understreker betydningen av bevegelse: – Movement creates difference, difference creates awareness, awareness creates choice. The goal of gestalttherapy is not change. The goal is choice.

Det overordnete budskapet er grunnleggende respektfullt og håpefullt: Det finnes alltid valg når man blir klar over sin egen situasjon og hva man selv gjør og bidrar med. Vekst og modning er naturlig for oss mennesker, og sammen kan vi få det til om vi tillater oss å være forskjellige

Forskjeller og nødvendigheten av forskjeller går som en rød tråd gjennom hele kurset. – Å ønske at noen skal være lik deg selv, er naturlig. Å for vente det, er noe annet – og om det skulle skje, ville jo en blitt overflødig. Dessuten ville du ha hatet det. Parterapi handler alltid om hvordan man håndterer forskjeller. Å elske er å bli sårbar og utsette seg for å miste. Difference creates awareness, and is something that defines Gestalt, sier de, om hverandre.

Stilen hans er direkte, humoristisk, men respektfull og tålmodig når det trengs. Hun er mildere i formen, oppmerksom og likefrem, drivende og romslig. Når hun smiler, gjør hun det med hele ansiktet. De henvender seg til hverandre innimellom, som et reflekterende team, og diskuterer hva de legger merke til og hvilke figurer de fokuserer på.

– Jeg har tillitt til alle figurene som er i rommet eller situasjonen, men ikke til de som kunstig bringes inn i situasjonen fra en teori eller en teoretiker utenfor rommet. Det finnes ikke én ”riktig figur”, det er mange ”riktige figurer”. Det finnes imidlertid ”gale figurer”, figurer som blir påtvunget utenfra, fra et annet sted enn situasjonen, understreker de i refleksjonsrunden etterpå. – I en terapeutisk situasjon er det alltid mange potente figurer. Hva du velger er avhengig av deg, hva du blir oppmerksom på, din historie, hvordan du oppfatter situasjonen etc. Om figuren er rik nok, vil du antagelig havne på samme sted uansett hvilken du velger, tilføyer Bob. Å se dem jobbe sammen er som å se to erfarne bandledere, som spiller de andre bandmedlemmene gode, for det er paret i midten som gjør jobben, åpner seg og gir stykket bass, rytme og følelse og snart er vi alle bergtatt. Det er sår, smerte, tårer, smil og latter. Det er vondt og godt på samme tid – et stykke samlivsmusikk som utfolder seg foran øynene på oss.

Alle parene hadde ulike utfordringer og problemer. Alle illustrerte på forskjellig vis det Rita og Bob mener kanskje er det ultimate og mest komplekse menneskelige dilemmaet vi alle deler fra fødselen til vi dør: Hvordan knytte seg til et annet menneske og samtidig ta vare på og beholde seg selv? I følge ekteparet begynner det med å vise seg – show-up – med autentisitet og følelser, se den andre i øynene og snakke om hva man trenger og vil, slik at de reelle valgene kan åpenbare seg. Det er ikke så farlig, eller for å si det med the Resnicks: – Ved å velge noe, sier man nei til alt annet akkurat da. Du vil aldri få det samme valget igjen. MEN du vil få flere og andre valg. Det er en eksistensiell sannhet som hører til å bli voksen.

 

Resnicks tolv perspektiver på parforhold:

1.
Alle kjærlighetsforhold og ekteskap er vanskelige, rytmiske og ikke for sarte sjeler. MEN, varige primære relasjoner er verdt innsatsen.

2.
Det mest grunnleggende menneskelige dilemmaet er: Hvordan knytte seg til et annet menneske og samtidig ta vare på og beholde seg selv? Vi mennesker trenger å være både tilknyttet og adskilte.

3.
For å knytte seg til noen, må man også være adskilt. Tilknytning uten adskillelse er fusjon.

4.
Dagens modeller og maler for ekteskapet er anakronistiske og foreldet. De er statiske, formalistiske og åpenbart ikke funksjonelle (se på både antall  skilsmisser og ulykkelige ekteskap).

5.
Administrative og poserende forhold, som opprettholdes midlertidig mens man ”jobber med ting”, er fundamentalt feil og fører enten til eksplosjoner med påfølgende tilbaketrekning, eller kollapser i stille desperasjon.

6.
Hvis et forhold (primær relasjon) eller et ekteskap bare fungerer når jeg ikke er meg, så undergraver det forholdets betydning / da mister det sin mening.

7.
Vi har sykeliggjort og skyldt på individene i et par for alle mulige relasjonsproblemer altfor lenge. Hvis primære relasjoner er så vanskelig for så mange, er det på tide også å stille spørsmål ved våre modeller for kjærlighetsforhold.

8.
Vi oppmuntrer til en prosessmodell for forhold og ekteskap som støtter bevegelse innenfor et visst område.

9.
Modellen foreslår at par finner sine egne overlappende områder (sin kompatibilitet) ved å være slik de er, heller enn å være slik de selv/eller andre tenker at de skal være.

10.
En veldig viktig del av et forhold er å være sikker på at du kan være den du er, uten å måtte overvåke deg selv eller den andre – ekte intimitet.

11.
De fleste par håndterer forskjeller dårlig: Konfluens: (å overgi seg til den andre og tape seg selv), Tilbaketrekning: (isolasjon og tap av den andre) eller Konflikt: (et forsøk på å viske ut forskjeller ved å gjøre den andre lik seg selv), noe som fører til eskalering, eksplosjon og deretter til tilbaketrekning og sinne.

12.
Forskjellige måter å håndtere ting på (hvordan) er nesten alltid viktigere enn tingene (hva) man håndterer. Vi foreslår en ny samarbeidsmodell for å håndtere forskjeller.