Livets evige polferd

with Ingen kommentarer

Når noen blir veldig påståelig angående et eller annet, og jeg samtidig føler de vil projisere noe over på meg, går jeg ofte til motpolen. Nøyaktig hva de mener har ikke så mye å si. Det er det bastante jeg kan reagere på.

(Av: Kristine Storli Henningsen)

KRISTINE STORLI HENNINGSEN (43) er gestaltterapeut, blogger (antisupermam-ma.no), forfatter, rektor på Forfatterskolen (forfatter-skolen.no) og fast spaltist for VG og = Oslo

På en måte kan man si at jeg hopper frem og tilbake mellom to poler. For eksempel: Når noen snakker om hvor viktig det er å diskutere noe akademisk, ta med alle nyanser, bruke de korrekte termene, gå i dybden, kan jeg bli utålmodig og fnyse: «Nei, det synes jeg er helt unødvendig. Nå tar vi en enkel beslutning, fremfor å surre med alle disse ordene». Og motsatt: Når noen går for enkle løsninger og fnyser av akademiske ord og vendinger, kan jeg høre meg selv si: «Nei, dette synes jeg vi skal drøfte på en akademisk måte». Snakker noen om barneoppdragelse, hvor viktig det er å lese seg opp og møte barna på deres behov, kan jeg mene at det gjør barna ufordragelige og hevde at «det blir folk av dem uansett». Og motsatt. Kommer noen med mine sistnevnte utsagn, kan jeg snakke om hvor viktig det er å lese seg opp på barneoppdragelse – det er jo den viktigste jobben vi gjør!

Og dette skyldes ikke at jeg er glad i å diskutere, det er nemlig det verste jeg vet. Men jeg kjenner på en irritasjon når noe blir for svart/hvitt, eller for mye i en pol, og da går jeg i den andre. For å skape en balanse? Det kan gå dypere enn utsagn og diskusjoner også. For eksempel: Min eksmann var veldig eventyrlysten. Han ville reise hele tiden, og var livredd for å bli berøvet sin frihet. I løpet av årene vi var sammen ble jeg mer og mer opptatt av det motsatte: Holde meg i Norge. Snakke varmt om Obos og brunost og husbanklån. Hva var galt med det, egentlig? Han holdt på med sine eksotiske reiser og skydde alt som smakte av rutiner og fast jobb, og jeg holdt på jobb og rutiner og skydde reisingen.Til slutt gikk vi i stykker.

Ble polene for sterke, ble vi revet i to? I ettertid har jeg tenkt at vi var for ulike i utgangspunktet. For å si det svært enkelt: Han var et utforskende barn. Jeg var trygghetssøkende. Men ble vi også ulike av å være i hver vår pol? Og hvorfor er det slik at enkelte blir farget av hverandre, mens vi tviholdt på våre unike farger?

Da jeg møtte min nåværende mann oppdaget jeg at han var minst like eventyrlysten. Valgte jeg dette ubevisst, eller var det tilfeldig? For oss ble det uansett et kompromiss. Han ville reise verden rundt, og gjerne bosette seg i utlandet. Så langt gikk det ikke, men vi reiste mye rundt sammen. Det han husker godt fra den tiden er at uansett hvor fint vi hadde det, så gledet jeg meg mest til å komme hjem. Norge og hverdagsrutiner. Så fikk vi barn og hund og alt roet seg på hjemmefronten. Var det da noe som fikk rom til å flyte opp til overflaten? Jeg hørte i alle fall meg selv si: Skal vi flytte til Panama? Da gikk han i motpolen. Hvordan skulle dette gå? Andre siden av jordkloden med barna? Nå teller vi det femte året utenlands, akkurat nå bor vi i Cordoba (Spania) og er ikke sikre på når, eller om, vi kommer oss hjem.

Jeg har gått i en motpol i meg selv. Fra å være trygghetssøkende og rutineglad har jeg tatt valg som har virvlet opp i alt. Helt frivillig. Og jeg kjenner at jeg omfavner friheten med begge hender. Jeg er rett og slett livredd for å miste den igjen! Jeg, som alltid har ønsket meg hund, er til og med skeptisk til å anskaffe oss en, i fare for at den kan virke begrensende. I gestaltterapi er det ikke så mye snakk om årsak og virkning. Men det ligger i menneskets natur å forsøke å forstå. Har denne siden hos meg, eller dette behovet, vært her hele tiden, og blitt holdt tilbake av en annens motpol? Eller har jeg endret meg tvert midt i livet – er det mulig? Og kan det endre seg andre vei igjen? Eller en helt annen vei? Det er interessant å ikke helt forstå seg helt på seg selv, eller hvem jeg vil være rundt neste hjørne. Hvilke behov jeg vil ha, hvem jeg er sammen med og blir i møtet med dem, alle polaritetene jeg kommer til å vippe mellom.

Skummelt?

Ja. Men aller mest spennende.