Hjernen er alene, eller?

with Ingen kommentarer

Moderne gestaltterapi er en relasjonell terapiform som aktivt utforsker det som skjer mellom terapeut og klient. Hva har dette med hjernen å gjøre?

Av: Jenny Askvig/Erik Tresse

”NÆRVÆRENDE RELASJONSBYGGER” er en betegnelse som passer den moderne gestaltterapeuten som hånd i hanske. I vår teori og vårt begrepsapparat ligger det implisitt et fokus på forholdet; til verden, til omgivelsene, til menneskene vi omgås. Det er vår tilpasning, vår kreative tilpasning, til omgivelsene som er verdt å undersøke i terapirommet – for den utspiller seg også her og nå. Med en empatisk, dialogisk holdning kan vi være medvandrere til klientens oppdagelse av sine tidlige tilpasningsstrategier i livet. De som kanskje en gang var hensiktsmessig, men som nå låser og stenger. Å innse at vi selv er aktive i vår egen misere, kan være smertefullt og skremmende og tvinge frem spørsmål som; hva skal jeg gjøre, hvordan skal jeg være nå, oppføre meg eller reagere?! Med god støtte kan det samtidig være et gjennombrudd i psykoterapien og bli et nytt fotfeste for å gå andre veier, gjøre nye ting.

DEN TREDELTE HJERNEN

..er en modell som ble lansert av den amerikanske nevrologen Paul MacLean på 1960-tallet. Modellen er nyttig for å kunne forstå og håndtere følelser, og danner også utgangspunkt for en moderne forståelse av relasjonelle traumer. I denne forståelsen kan emosjonelle sår som har oppstått i relasjon – også heles i relasjon. Da Paul MacLean utviklet sin teori om den tredelte hjernen, innebar den allerede en forståelse av at delene var forbundet med hverandre gjennom massive nerveforbindelser og at den fungerte som tre hjerner i en – en triune. MacLean forklarer betegnelsen triune som at helheten er større enn summen av delene, fordi utvekslingen mellom de tre hjernestrukturene inneholder mer informasjon enn de samlet ville omfatte om de fungerte hver for seg. Forenklet kan man si at vi har en overlevelseshjerne: reptilhjernen, en emosjonshjerne: det limbiske systemet som ligger over og rundt reptilhjernen, og en logikkhjerne: neocortex som ligger over og rundt de to andre.

Gestaltterapi bygger bl.a. på gestaltpsykologiske teorier, som nettopp baserer seg på at helheten er mer enn summen av delene. Vi har en tendens til å danne meningsfulle helheter av det vi ser og erfarer, og denne helheten er vår primære virkelighet – det vi først oppfatter, som når vi ser en film: vi oppfatter det ikke som en rekke bilder på rad, men som en sammenhengende helhet. Viktigheten av å ikke redusere mennesket til en rekke enkeltdeler, ligger i kjernen av gestaltterapien. Både tankene, følelsene og de kroppslige sansningene våre er like viktige og  gis like stor betydning.

EMOSJONSHJERNEN

Paul MacLean kaller det limbiske systemet for ”det følelsesmessige mentaliseringsnivået”. Her registreres stemningsskifter via indre og ytre sanseinntrykk, og det er i dette området sterke følelser settes i gang. Det er her de rå følelsene av glede, sinne, sorg, angst, trygghet, lyst etc oppleves og kommer til uttrykk – også de følelsene som ikke nødvendigvis har forbindelse til de mentaliserende funksjonene i neocortex. De fleste av oss har for eksempel fornemmet en følelses- eller stemningsmessig tilstand som irritasjon eller glede, som vi ikke umiddelbart kan forbinde med en årsak før vi tenker igjennom hva som har skjedd forut for følelsen eller fornemmelsen. Følelsen kan da sies å være fastholdt på det limbiske nivået.

Hypotalamus overvåker kroppens indre tilstander og hjelper til med å fastholde dem innenfor et tilpasset og balansert nivå. Den er forbundet med hypofysen og de påvirker hverandre gjensidig. Hypotalamus har forbindelse til resten av hjernen og er hovedsenteret for samspillet mellom nervesystemet og de hormonproduserende kjertler. Den er involvert i kontroll av kjønnshormoner, stresshormoner, søvn, temperatur, sult og tørst.

Amygdala er en liten kjertel som hele tiden søker etter sensoriske stimuli over hele hjernen og er klar til handling ved det minste tegn til fare. Den spiller en stor rolle i formidlingen av frykt og aktiverer til kamp- og fluktatferd. Den tar seg av emosjonell og somatisk organisering og farger hukommelse og erfaringer. Amygdala er normalt ikke tilgjengelig for bevisst bearbeiding.

Hippocampus befinner seg ved siden av amygdala og spiller en rolle for læring og hukommelse. Den gjør det mulig å huske ting og hendelser fortløpende og forbinder minner med tid og sted. Hippocampus er i stand til å hindre overaktivering av det sympatiske nervesystemet med kamp- og flukttilstander, og har en regulerende funksjon med innflytelse på aktiviteten i hypotalamus og amygdala.

HJERNENS UTVIKLING

Hjernen har altså en laginndeling som legger premissene for vår fungering. I en artikkel i ”Badeliv”, forklarer overlege Arild Jervell ved Modum Bad at hjernen utvikles gradvis: reptilhjernen som styrer impulsene og sansene våre, er moden allerede ved fødselen. Det limbiske systemet som styrer følelsene våre, modnes raskt gjennom de første leveårene og er ferdig ved 12-13-års alderen. Neocortex som er høysetet for fornuften, er endelig ferdig ved 25 års-alderen. Alle de tre nivåene er viktige, og i en velfungerende hjerne er det god samhandling eller kommunikasjon mellom disse tre. Når kommunikasjonen fungerer dårlig, kan man oppleve psykiske vanskeligheter, eller som Arild Jervell beskriver det: ” …at hode og kropp ikke spiller på lag” eller at ”fornuften sier én ting mens følelsene sier noe annet.” I Gestalterapi er målet å øke ”awareness”, altså å øke oppmerksomheten om hva som skjer i indresone(kroppen), mellomsone(tankene) og ytre sone(omgivelsene tatt inn gjennom sansene). Når det ikke er samsvar eller kontakt mellom disse størrelsene i oss, lider vi. Det er mange måter å få kontakt på, og gestaltterapi var lenge kun kjent for sin eksperimentelle stil. I dag står empati, autentisitet og dialog i sentrum.

TILKNYTNING OG UTVIKLING AV NERVESYSTEMET

Relasjoner har betydning for utviklingen av nervesystemet og vår evne til selvregulering. Dette skjer best gjennom trygg tilknytning med verken for mye eller for lite stimulering. Den danske utviklingspsykologen Susan Hart påpeker at spedbarn ikke selv kan sette seg i en tilstand av høy arousal (høyt aktiveringsnivå i hjernen) som er nødvendig for å stimulere nervesystemet, som f eks ved intens glede og latter. Barnets nervesystem trenes i å kunne romme en økende arousel (hjerneaktivering) gjennom lek og latter, og utvikler gjennom dette en større grad av resiliens (evne til å tåle motstand) og mulighet til å regulere seg selv. Psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren Daniel Stern viser til at på samme måte som mat er nødvendig for at kroppen skal vokse, er stimulering nødvendig for at hjernen skal modnes. En av de alvorlige konsekvensene av tidlige traumer som overgrep, er store problemer med å regulere nervesystemet. Mangelfull og usunn regulering i samspillet mellom omsorgsperson og barnet, gjør barnet utrygt og kan føre til ulike grader av manglende regulering og modning. Når et barn gang på gang for eksempel blir utsatt for ydmykende, krenkende eller skremmende situasjoner, medfører det en overproduksjon av cortisol og hele systemet overbelastes.

TERAPI HJELPER

Det er mange forskjellige terapiformer i dag som vektlegger det å møte og forstå sine egne tanker, følelser og kroppslige reaksjoner på en ny måte i relasjon. Relasjonen til en gestaltterapeut kan være en mulighet til å utforske og regulere sitt eget nervesystem i trygt samspill med en annen. I terapirommet vil det relasjonelle feltet organisere og reorganisere seg hele tiden. Judith Beermann Zeligson som er pedagogisk leder ved Gestaltakademin i Stockholm, har utviklet en egen modell for dette som hun kaller ”Feltanalyse med awareness”. Her ser hun på hvordan figur (hva som trer frem) og grunn (hva som går i bakgrunnen) organiserer seg i forskjellige relasjonelle felt. I en kaotisk felt med ingen eller liten organisering, vil klientens behov først og fremt være trygghet og sikkerhet. Her kan terapeuten romme, holde og vise omsorg gjennom å støtte og fokusere på kontaktfunksjoner som å se, høre, lukte osv. I et mer polarisert (eller differensiert) felt vil klienten søke mer bekreftelse, og terapeuten kan her gi en tydelig ramme og struktur. Her handler det om å balansere ved å bekrefte klienten, regulere nervesystemet og nyansere gjennom undervisning. Ved å forstå egne handlinger og sette sine egne følelser inn i en sammenheng, kan man redusere en følelse av f. eks skam. Ved å jobbe med polariteter, for eksempel gjennom en velkjent gestaltterapi-teknikk som stolarbeid, kan klienten bli bedre kjent med ulike sider ved seg selv. Ofte kan også sider som synes uforsonlige, som tilsynelatende står i direkte opposisjon til hverandre, forenes og integreres. Å få klienten til å endre seg, er ikke et arbeidsmål i gestaltterapi.

Endring er en konsekvens av å anerkjenne og akseptere forholdene slik de fremstår, slik de ER. Det er ressursene klientene har i seg selv, ressursene til å velge, vi tror og ”heier” på. Å velge noe nytt og bedre er først mulig når du ser at du har flere muligheter og støtte nok til å tørre det. En av verdens fremste eksperter på nevrobiologi og tidlige traumer, Dr. Bruce Perry, er opphavsmannen til begrepet ”nærværende relasjonsbyggere” og sier dette om relasjonens betydning:

– Gode relasjoner reparerer en skadet hjerne. Vi vet hjernen er skapt for relasjoner, mens samfunnet mer og mer legger opp til isolasjon. Traumet vil isolasjon. Men det leges kun i relasjonen. Dette vil få konsekvenser for måten vi gir hjelp på. Dette krever nærværende relasjonsbyggere som gir trygghet. På den måten kan vi påvirke hjernens utvikling ved å gi krenkede barn det de ikke har fått i oppveksten: trygghet, forutsigbarhet, god rytme, hjelp til å regulere følelser og gode relasjoner.

Nyere forskning viser at hjernen vår er plastisk, det vil si at den har evnen til å endre seg under påvirkning av forholdene som omgir den – hele livet. Den forandrer seg svært lite i både størrelse og utseende, men den utvikles og de nevrale kretsløpene transformeres hele tiden. Det betyr at det er mulig å endre seg. Den franske psykologen og gestaltterapeuten Serge Ginger mener at all læring eller psykoterapi virker direkte inn på elektriske overføringer i hjernen og på hjernens indre biokjemi, produksjon av hormoner og nevrotransmittere som dopamin, serotonin, adrenalin, testosteron, osv.

Hjernen er alene.
Hjernen er alene, alene med hjernen,
synger De Lillos.
Det er mye som tyder på at den ikke er det.