Det er begrepet ’kontakt’ som ligger til grunn for hele teorien

(Av Erik Tresse)

Gestaltterapi blir ofte beskrevet som en relasjonell og dialogisk terapiform. Hva betyr egentlig dette og hvorfor er dette så viktig?

Gestaltterapien er ganske riktig en relasjonell og dialogisk tilnærming. Det er likevel viktig å skille mellom de to begrepene: ’relasjonell’ og ’dialogisk’. Alle psykoterapeuter og terapimodaliteter, er relasjonelle. Et stort antall studier har vist at relasjonen utgjør den viktigste faktoren for kvaliteten på det psykoterapeutiske arbeidet. Dette gjelder også for atferdsterapi, selv om utøverne skjuler seg bak strukturerte metoder, og det er ofte også tilfelle for de medikamentelle tilnærmingene. Dialogisk? Ja, men igjen, det handler om å presisere hva som menes med det.

Gestaltterapeuter refererer ofte til dialog-filosofien til Martin Buber. Buber selv advarte imidlertid, i sin dialog med Carl Rogers, mot å støtte seg for mye på hans teorier som er filosofiske og ikke psykologiske, fordi den terapeutiske relasjonen er fundamentalt asymmetrisk. For meg er det derfor viktig at disse begrepene utdypes og avklares teoretisk, slik at de ikke bare forblir slagord! Når vi snakker om ’relasjon’, hva snakker vi egentlig om da? Dette ordet blir brukt, i likhet med visse andre, som en selvfølge og et slags bevis.

Når man snakker om relasjonen mor-barn, tror de fleste at de forstår eller vet hva man snakker om. Men, er relasjonen mor-barn det samme som relasjonen barn-mor? Hva menes egentlig med ordet relasjon? Hver psykoterapeutiske retning har definert en relativt begrenset del av begrepet relasjon med de ’verktøyene’ som hører til: Den opprinnelige gestaltterapien snakker kun om ’kontakt’, den freudianske psykoanalysen snakker kun om overføring og mot-overføring, de Kleinianske om projektiv identifikasjon, de systemorienterte om interaksjon eller om kommunikasjon, andre igjen om tilknytning, etc. Alle disse aspektene er en del av relasjonen. I mine øyne er det begrepet ’kontakt’ som ligger til grunn for hele teorien; både den kliniske og den praktiske gestaltterapien. Alle de andre begrepene er utledet av dette. Men ’kontakt’ er likevel ikke ’relasjon’, den er kun et initierende aspekt, en grunnlegger. Alt det våre teoretiske grunnleggere har utarbeidet om den, og alt det deres etterfølgere har skrevet for å berike og utdype den, kan ikke overføres til å dekke begrepet ’relasjon’. Jeg kan nemlig være i kontakt med noe eller noen uten at dette noe eller denne noen er i kontakt med meg. For eksempel kan jeg få visuell kontakt med noen jeg ser gå forbi vinduet mitt ute på gaten uten at denne personen er i kontakt med meg. Dette betyr at når vi snakker om ’kontakt’, bør vi alltid presisere følgende: kontakt med hva/hvem og hva slags kontakt. Jeg kan være i kontakt med noen med blikket, i tankene, i hukommelsen, gjennom berøring, fantasien og forventningen, følelsen og dialogen.

Perls og Goodman framsatte faktisk dette spørsmålet i introduksjonen til sitt grunnleggende verk (PHG Gestalt Therapy 1951. Red. anm); når jeg ser på et maleri, er jeg i kontakt med maleriet eller med kunstkritikken i min favorittavis? Kontakt med hva/hvem? Jeg henviser leseren til kapittelet, ”Contact at the source of experience” i min siste bok, Social Change Begins with Two – publisert i fjor på engelsk hos l’Istituto de Gestalt HCC, Italia. Tittelen på denne samlingen av essays viser tydelig hvor viktig jeg syns det som skjer mellom psykoterapeut og pasient er! De forskjellige studiene jeg nevner i boken er imidlertid undersøkelser av de teoretiske, kliniske og praktiske konsekvensene innenfor et felt–paradigme. Innenfor et felt-paradigme finnes det nemlig mange likhetspunkter med det relasjonelle paradigmet, men det er også noen nyanser. Det relasjonelle perspektivet forutsetter adskilte individer som vil ha dialog og som noen ganger til og med danner det vi kaller et ’felles felt’. Felt-perspektivet PHG beskriver har ikke denne forestillingen, men fremhever snarere andre dimensjoner som ligger forut for differensieringen i adskilte ’individer’. Dette er også grunnen til at jeg for over 15 år siden foreslo å rette mer oppmerksomhet mot begrepet ’situasjon’ som kan utvide vår forståelse av felt-begrepet, og som dessuten er 3-4 ganger mer brukt av PHG enn ’felt’. Så vi har fortsatt mye arbeid å gjøre for å utvikle den teoretiske delen av vår tilnærming og spesielt for å utvikle den i samsvar med de grunnleggende prinsippene.

Hvordan skiller dette seg fra andre psykoterapeutiske metoder?

Jeg mener at gestaltterapi (GT) er en tilnærming som er fundamentalt original, men at andre tilnærminger inkluderer stadig mer fra GT som oftest uten å henvise til GT som utviklet disse prinsippene for over 65 år siden! GT er derfor forskjellig fra andre psykoterapeutiske retninger, og vil kanskje fortsette å være det i fremtiden? Madeleine Fogarty, en australsk forsker, har nylig publisert en studie i British Gestalt Journal som hun gjennomførte med 80 erfarne gestaltterapeuter og -lærere for å tydeliggjøre en felles profesjonell oppfatning av egenarten til gestaltterapi.

Dette er et tema som har interessert meg i lang tid. Jeg ble invitert til å holde åpningsforedraget om dette på Cambridge-konferansen (Mass.) i 1996, og utdypet det under avslutningen på den internasjonale konferansen i Madrid i 2009. I motsetning til forslagene samlet inn av Madeleine Fogarty, har jeg forsøkt å fremheve de teoretiske egenskapene (og dermed også deres praktiske konsekvenser) som jeg mener definerer gestaltterapi. Fokuset på awareness, å være bevisst, for eksempel, er ikke typisk for GT. Alle psykodynamiske tilnærminger har denne målsettingen, selv om veien og vilkårene er forskjellige; for eksempel kan man si at psykoanalysen har til hensikt å gjøre det ubevisste bevisst… Likeledes syntes jeg det relasjonelle fokuset er felles for mange tilnærminger, på samme vis som terapeutens engasjement etc. For øyeblikket – og kanskje kun foreløpig – holder jeg fast ved fem egenskaper som skiller GT fra andre modaliteter.