Lynne Jacobs om relasjon og dialog

with Ingen kommentarer

Terapi er en prosess som innebærer å gjøre feil og å rydde opp, igjen og igjen.

(Av Erik Tresse)

Gestaltterapi blir beskrevet som en relasjonell eller dialogbasert tilnærming. Hva betyr dette for deg? Hvorfor er det viktig?

– Jeg kan bare snakke for meg selv, ikke for hvordan andre gestaltterapeuter tenker rundt vår relasjonelle eller dialogiske tilnærming: Vår relasjonalitet er ureduserbar. Vårt slektskap med omgivelsene og med hverandre begynner ikke med oss som separate selv, og med slektskapet som et tillegg. Vår eksistens er helt og holdent kontekstavhengig, og måten vi erfarer verden på har sitt utspring i vår kontekst. Det finnes ingen erfaring forut for slektskapet. Som Merleau-Ponty har vist gjennom sine artikler om den kroppslige virkeligheten, blir vi født inn i en verden som ”alltid allerede er der”. Hver erfaring vi gjør oss, inkludert den som skjer akkurat nå, mellom oss, blir født ut av og formet av hva jeg bidrar med og hva du bidrar med, sammen med vår kontekst, våre oppgaver og andre forhold som utgjør situasjonen.

Lynne Jacobs
Lynne Jacobs, Ph.D. er gestaltterapeut og psykoanalytiker, og en av grunnleggerne av Pacific Gestalt Institue (PGI) i Los Angeles sammen med blant andre Gary Yontef.

Din framvoksende subjektivitet, og min, er fullstendig gjensidig avhengige. Dette er en tydelig implikasjon av ikke bare vår epistemologiske bakgrunn i fenomenologi, men også i feltteori. Feltteorien er en døråpner til dialogisk følsomhet. Det er en kort vei mellom å si at våre følelsesliv er fullstendig gjensidig avhengige av hverandre, skapt i et felt av gjensidig, emosjonell påvirkning til å si at kvaliteten på hele vår erfaringsverdenen avhenger av kvaliteten på relasjonene vi har. Jeg anser meg selv som å være radikalt ”relasjonell” i mitt kliniske arbeid. Jeg ser på den kliniske prosessen som en kontinuerlig samtale (enten uttalt eller stille) om hvordan mitt situasjonsperspektiv enten hindrer eller fremmer utvikling hos mine pasienter. Jeg anser meg selv for å være dialogisk, i den forstand at jeg tror at det er visse kvaliteter ved det å engasjere seg, som er kjent som ”dialog”, som mest sannsynlig virker berikende og fremmende på pasientene mine (og for meg selv).

Vår oppfatning av selvet, inkludert dimensjoner som handlingsevne, følelsesmessige kapasitet, individualisering og differensiering, og evne til intimitet, avhenger av våre utviklingsmessige og umiddelbare emosjonelle kontekster. Det betyr ikke bare at vi alle har et slektskap til hverandre, men at kvaliteten på vår Selv-fungering, og aller viktigst, våre utviklingsmuligheter, avhenger av de mulighetene for kontakt som finnes i ethvert forhold. Det handler ikke bare om hvordan vi skaper kontakt fra øyeblikk til øyeblikk, men om hvordan disse øyeblikkene over tid utvikler seg til å bli et spesielt type forhold. Ikke bare er kvaliteten på vår måte å skape kontakt på en prosess som vokser fram i fellesskap, men utviklingsløpet til pasienten avhenger av kvaliteten på den relasjonelle støtten som ligger i det terapeutiske forholdet.

Min dialogiske holdning, som jeg anser å være en holdning bygget på «terapeutisk ydmykhet», kommer fra Martin Bubers dialogteori, fra Jeg-Du holdningen. Den er også bygget på gestaltterapiens begrep om tilstedeværelse og den psykoanalytiske intersubjektive teorien om empatisk inntoning*. Oppsummert innebærer dialog inkludering (empati), tilstedeværelse, og en forpliktelse til en fenomenologisk utforsking av det som skjer mellom begge parter (forpliktelsen til dialog).

Hvordan skiller dette seg fra andre psykoterapeutiske metoder?

– Det som interesserer meg er faktisk likhetene med psykoanalysens intersubjektive systemteori. Dette er en teori som tydeligst har blitt framlagt av Robert Stolorow. Første gang jeg hørte ham holde et foredrag i 1985, forstod jeg at hans epistemologiske funda ment passet nøyaktig med gestaltterapi-teoriens epistemologi. Samtidig er våre to kulturer svært forskjellige. Gestaltterapeuter har en tendens til å være mer direkte interaktive, kreative og eksperimentelle. De intersubjektive analytikerne er nok ofte mer forsiktige og reflekterende, men det vil nok overraske mange hvor villige de er til å være åpne med sine pasienter om sine egne erfaringer.

Hvilken egenskap (eller fokus) vil du framheve som viktigst for nye terapeuter og hvorfor?

– Når nye terapeuter kommer til meg for veiledning, blir jeg alltid fristet til å være pedagogisk når jeg svarer. Jeg vil lære dem om prosess, om å forme karaktererfremtredende figurer som er interessante. Men jeg forsøker å motstå denne fristelsen og være sparsom med opplæringen, fordi jeg tror dette er noe en ny terapeut kan læreandre steder. Det jeg ønsker at en gestaltterapeut skal lære, er hvordan de skal bruke sin egen estetikk – sine egne sanser, følelser, billedbruk og metaforer – som et utgangspunkt for kontakten med pasienten. Jeg ønsker at de skal vite noe om sine egne kontaktstiler og emosjonelle prosesser, og hvordan alt dette dukker opp i terapien de utfører. For hvis det er sant at personlige vanskeligheter utvikles inni oss, og opprettholdes i våre relasjonelle omgivelser, så blir terapeuten nok en relasjon hvori vanskelighetene kan enten opprettholdes eller ikke. Måten vi forholder oss til våre pasienter på, kan enten forhindre eller tilrettelegge for en løsning på vanskelighetene, eller være et neste steg i utviklingen.

For å forstå hvordan vi påvirkes av pasienten og hvordan vår estetisk følsomhet enten bidrar til et problem eller tilrettelegger for en løsning, kreves det at terapeuten er oppmerksom på sin egen erfaring mens de sitter med en pasient. Denne type læring finner sted i løpet av hele den kliniske karrieren, og jeg mener at den bør begynne umiddelbart. Det er to ting jeg ønsker at nye terapeuter skal vite. Først, at de aldri bør undervurdere den helbredende effekten av å lytte med en imøtekommende holdning. Deretter, at de ikke må fortvile over feil. Når du gjør en feil med en pasient, vil pasientens reaksjon peke mot hans eller hennes sårbarhet, så en feil er ofte en «gyllen vei» til pasientens lidelse. Min enkleste beskrivelse av terapi er at det er en prosess som innebærer å gjøre feil og å rydde opp, igjen og igjen.

(Oversatt av Anna Tresse/Erik Tresse)