Miriam Taylor om kontakt etter traume

Stemmen til den traumatiserte klienten er vanskelig å høre. Traumer er vanskelige å bære.

(Av Erik Tresse)

Stillhet, hemmelighold, skam, ubeskrivelige opplevelser, tap av trygge relasjoner; om det noen gang har vært noen, frykt forstraff, skyld, ikke å bli trodd – alt dette bidrar til en komplisert relasjonell posisjon for de klientene som har opplevd enkeltstående traumer eller interpersonlige traumer*. Mange traumereaksjoner er primært drevet av nevrobiologiske impulser, som igjen er styrt av overlevelsesinstinkter. I kjølvannet av traumatiske hendelser, synker mennesker ned i et traumatisert relasjonelt felt; de nærmeste vennene, slektningene og bekjente blir også berørt og vil ha vanskeligheter med å tilby den hjelpen som trengs.

På den annen side, å bli hørt, å få omsorg, å bli sett, å få anerkjennelse bekrefter oss i vår dypeste menneskelighet og sårbarhet. Den dialogiske tilnærmingen i Gestalt ble først fremhevet i begynnelsen av 1990-årene av forfattere som blant andre Jacobs, Hycner og Yontef, noe som varslet en relasjonell endring i vår modalitet. De utviklet tenkningen til Martin Buber som tilbød oss en ny måte å være i relasjon på som terapeuter. Dialogen tilbyr en human motvekt til det freudianske blanke arket; både Jeg-Du tilnærmingen og Jeg-Det tilnærmingen. Bubers tilnærming bringer oss inn i en verden av tilstedeværelse, bekreftelse, åpen kommunikasjon og inkludering. Det siste er en ganske kinkig utfordring. Inkludering betyr både evnen til å ta inn vår klients erfaring og å holde kontakt med oss selv; noe som kan sies å være en Gestalt-måte å forstå empati på. Tross alt, hvem av oss ønsker virkelig å nærme seg en traumeerfaring uten å tviholde på seg selv? Mister jeg meg selv som terapeut, er vi begge fortapt. Grensene mellom oss kommer uunngåelig til å bli utfordret i møte med ubearbeidede traumer. Inkludering, i en slik dialogisk forstand, er humant overfor oss som terapeuter, vi kan tillate oss å være fullt tilgjengelig for kontakt (slik vi er).

DET FiNNES ET NEVROBIOLOGISK grunnlag for våre tilknytningsbehov, noe som blir sterkt utfordret ved traumatiske erfaringer. Mens nevrovitenskapen er til uvurderlig hjelp for å forstå traumeresponser, er den likevel hovedsakelig tuftet på en reduksjonistisk og individualistisk modell. Når traumeresponsen har vedvart over tid, vil også tapet av intersubjektivitet* være dyp. Dette manifesterer seg som skam og store vanskeligheter i diskusjoner, samarbeid og selvutfoldelse. Spesielt Brocas-området, et område av hjernen med ansvar for å oversette erfaringer til ord, blir koblet ut. Svært artikulerte mennesker kan dermed bli ordløse i møte med traumer, en tilstand kalt Aleksitymi (Aleksitymi betyr å mangle ord for følelser, Red. anm). Personen blir revet bort fra fundamentet i livet sitt, alt blir usikkert, tilliten til det gode og trygge ved andre mennesker og omgivelsene blir borte (Herman, 1992; Stolorow, 2007). Opplevelsen av kontinuitet i tid, livets gang, blir forstyrret, og vi kan se en mangel på sammenheng i erfaring, hukommelse og narrativ. Følelsen av sammenheng blir erstattet av en kronisk aktivering av frykt i det limbiske systemet i hjernen, i tillegg til en kaskade av stressrelaterte nevrokjemikalier. Isolasjon, å fjerne seg fra erfaringen, er vanlig etter traumatiske hendelser. Frykt for ydmykelse gjennom ikke å bli trodd, for ikke å få støtte, for å være til for mye bry, gjør at den traumatiserte ofte vender seg innover for å få støtte og trøst, i den grad det er mulig. Å berolige seg selv gjennom dissosiasjon og selvmedisinerende atferd, inkludert selvskading, spiseforstyrrelser og rusmisbruk er vanlig. Så mye av klientens erfaring blir orientert mot å mestre endrede aktiveringstilstander (van der Kolk, 1994) og mylderet av triggere som hverdagen konfronterer dem med. Dermed er den traumatiske fortiden alltid tilstede.

KANSKJE KAN DESTRUKTIVE og farlige handlin ger forstås kontra-intuitivt, som en måte å skape større regulering på. Disse tjener imidlertid også til å opprettholde traume responsen, selv etter at den reelle faren er over. Og når det primitive forsvaret tar over, vil sensorisk persepsjon og motorisk kapasitet endres. Selv om dette kanskje gir et pessimistisk bilde, kan og må reguleringen av det autonome nervesystemet skje i en helende relasjon (Taylor, 2104). Det har mange ganger blitt hevdet at vi er programmert for kontakt, flere funn fra studier av hjernen i ulike situasjoner, og særlig observasjonsforskning av mor/spedbarn-forholdet, tyder på det. Det er dette vi bruker som mal for det arbeidet vi gjør med våre voksne klienter. Den terapeutiske relasjonen gir en essensiell mulighet for å gjenopprette forbindelsene som har blitt brutt, og for å skape et mer sammenhengende traumenarrativ. Der tilknytningssystemet har blitt forstyrret eller desorganisert, vil man kunne utvikle en tryggere tilknytning (’earned attachment’. Red. anm.)(Siegel 2007), som sannsynliggjør at man kan bryte traumesykluser i den enkelte og på tvers av generasjoner. Relasjonen blir containeren for det som ikke kan bæres – det ’ikke-containbare’: Sammen kan vi bære det. Det er bare gjennom denne erfaringen av ’sammen’ at klienten kan gjenopprette følelsen av sammenheng, og at traumet kan bli helbredet. Det som er viktig er at det er i nåtiden, i nærværet til terapeuten, at klienten kan begynne å føle seg trygg igjen.

DEN DIALOGISKE TILNÆRMINGEN handler ikke bare om ord; samtalen mellom terapeut og klient foregår i stor grad på et kroppslig, implisitt nivå (Kepner 2003). Tilstedeværelsen kommuniseres gjennom terapeutens fin-tilpassede energitilstand – noe som åpner opp det Harris kaller et ’Shared Mindful Field’ (2011), som klientens speilnevroner i sin tur vil tilpasse seg. Dialogisk tilstedeværelse handler i hovedsak mer om å være enn å gjøre. Dialog handler altså ikke om meg og deg, men om vårt samskapte relasjonelle felt, og hvordan ’vi’ kan skape et møtested. Dette får meg til å reflektere over hva vi egentlig mener med ordet ’relasjonell’. Inkludering betyr at jeg må inkludere meg selv i det som foregår i terapirommet, det handler om den effekten klienten og terapeuten har på hverandre, og om hvordan vi blir med i denne spesielle og unike, relasjonelle dansen. Som relasjonsterapeut tar jeg med meg alt jeg er til dialogen – min historie, min medfølelse, min menneskelighet, min sårbarhet – og jeg tilbyr meg selv på en så ikke-defensiv måte som mulig. Denne ’relasjonelle vendingen’ innen terapi, nå også inntatt av mange andre retninger, setter meg som terapeut på prøve. En relasjonsterapeut er ikke lenger en blank observatør, men en som er nødt til å ta sjansen på å engasjere seg fullt ut, på en skånsom og fortrolig måte. Her tenker jeg også på Levinas – budet om å svare konkret på lidelsen i den andres ansikt (1985). Med dette tar det relasjonelle en etisk vending. Det er en dialog med hjerte, kropp og sansevarhet for fellesopplevelsen. Den gir meg min egen menneskelighet tilbake som gave.

TIL SLUTT ønsker jeg å reflektere over profesjonaliseringen av dialogen. Er det nyttig å tenke på dialog som en spesiell form for samtale, reservert kun for den terapeutiske situasjonen? Jeg syns ikke det. Jeg tror at et slikt standpunkt bærer med seg risikoen for terapeutisk arroganse, noe som gjenspeiler selve dikotomien i traumer. Hvis dialog som jeg har hevdet tidligere, handler mer om en måte å være i forhold på enn å gjøre noe, at vi i dialogen er tilstede for mangfoldigheten av menneskelig lidelse og vekst, ville det være kunstig å begrense denne type samtale til terapirommet. Dialog som en måte å være på, er en livsstilsforpliktelse og tilfører en kraftig og radikal dimensjon til sosiale og politiske områder som er nødvendig i vår oppdelte og traumatiserte verden. Arbeidet med traumer har alltid hatt en politisk dimensjon (Herman,1992), og dialogen har vært medvirkende i ikke-voldelig konfliktløsninger og i sannhets- og forsoningsinitiativ. Traumer oppstår fra en kontekst og må re-integreres i det store feltet. Dialog som verktøy for sosial endring er uvurderlig for den økende ’Relasjonelle Bevegelsen’ som sees i en rekke land og på tvers av kontinenter.

(Oversatt av Anne Marie Saxlund og Erik Tresse)