Fagessay: a requiem for Gestalt

I denne forståelsen er kun deler av teorien i fokus, men altså ikke gestaltterapiteorien der nettopp kombinasjonen av ulike og klart definerte teorier brukes sammen i psykoterapi. Som Joe Wysong sier i sin innledning i The Gestalt Journal: “Som om Perls, Hefferline og Goodman ikke var bevisste i sin bruk av ordet ”terapi” sammen med ”gestalt”. De skapte en teori for psykoterapi, ikke en filosofi å skulle leve etter, eller en teori for organisasjonsutvikling eller ledelse”. Froms påstand er at vi gestaltterapeuter kan komme til å gå til andre retninger for å supplere med flere teknikker eller metoder når vi går tomme for våre egne, og med dette gå glipp av den rikdommen og substansen som ligger i dybden av gestaltterapiteorien. Og det er nettopp her jeg kjenner meg så godt igjen. From kaller de nye “Gestalt”-trendene for “å gjøre Gestalt” som en gjøren av teknikker og metoder. Og hans klare beskjed var: Dette er ikke gestaltterapi.

“Jeg har etter 32 år aldri måttet ty til en annen metode eller teori for å finne svar eller kunne jobbe som gestaltterapeut med mine pasienter”. Han hevdet at gestaltterapi er nok – at vi ikke trenger å gå andre steder, og at det er nettopp når vi forlater gestaltterapien til fordel for en annen metode, teori eller teknikk, at vi mister det unike gestaltterapiteorien kan tilføre psykoterapien. Inspirerende, utfordrende og tankevekkende lesning fra From. Han ba oss ikke å gå tilbake til gestaltterapi, men om “å sette i gang med gestaltterapi – ta den fram fra glemselen – og gjenskape den til det den er”. Froms gjennomgang av gestaltterapiteorien er sjelden og støttende lesning. Særlig i de situasjonene eller terapitimene der jeg har vært fristet til å gjøre noe helt annet en det mitt teoretiske grunnlag tilsier – finne en teknikk eller løsning – bare for ikke å kjenne på, forholde meg til, eller utforske smerten, frustrasjonen eller tomheten som oppstår i meg sammen med klienten.

Hva er gestaltterapi i følge from? Gestaltterapeuten arbeider i følge From med ett fokus: å befinne seg ved kontaktgrensen med klienten. I det område der den kreative tilpasningen tar form. Ikke for å tolke eller skape nye introjekter om hva som er formålstjenelig eller ”god helse”, men for å muliggjøre en ny erfaring for klienten i relasjon.”Her og nå skal ikke brukes eller oppnås som et nytt introjekt eller ideal, og ikke som et uttrykk for at fortid eller framtid ikke er viktig. Både det å huske og det å planlegge skjer i øyeblikket.”

Her og nå er i følge From ment som en mulighet for å gi fortid eller framtid mindre oppmerksomhet (ikke fjerne den), og nettopp utvide mulighetene til å oppdage, utforske og merke seg selv i relasjonen i det den faktisk finner sted. From peker på det han mener er en faglig misforståelse i det han kaller å “gjøre gestalt’: hvis vi ofte tar i bruk teknikker som for eksempel ”den tomme stolen”, står gestaltterapeuten i fare for å gjøre som Freud og psykoanalysen i sin tid gjorde; at vi nettopp tar oss selv ut av relasjonen eller indirekte setter oss bak klienten, og dermed fjerner oss fra å være i det samspillet som oppstår mellom oss og som vi kan lære fra.

Vi kan raskt komme til å skape en situasjon der gestaltterapeuten blir en stemme som dirigerer et drama. Her minner From oss også på at ”den tomme stolen’” kommer fra Morenos psykodrama – og ikke fra gestaltterapi.

From beskriver psykodrama som en interessant psykoterapeutisk metode, men som skiller seg fra gestaltterapi ved bl.a. ikke primært å være opptatt av kontakt og kontaktformer slik gestaltterapien er. From berører videre det fenomenologiske og eksistensialistiske perspektiv, og det feltteoretiske perspektiv som danner de siste delene av den grunnleggende, unike og nødvendige kombinasjonen av gestaltterapiteori i arbeidet med psykoterapi. Han peker på hvor lett det for eksempel er å glemme feltteorien i praksis, som når vi som gestaltterapeuter sier: ”jeg retroflekterer” eller ”du projiserer”. Som om feltteorien ikke lenger er relevant – det at vi retroflekterer, eller hvordan vi holder tilbake impulser sammen, som del av et felt og en kreativ tilpasning og en måte å kontakte hverandre på.

Denne anmelelsen av Froms foredrag gir ikke plass til å gå nærmere inn på dette, men jeg håper eksemplene pirrer leserens nysgjerrighet. From deler sine betraktninger over gestaltterapiteoriens historie. Han lar oss forstå skillet mellom gestaltpsykologi og gestaltterapiteori. Og med dette tydeliggjør han hva det innebærer å være gestaltist og hva han mener det er å være gestaltterapeut. Han ber oss gestaltterapeuter å søke mer kunnskap i vår egen teori. Han ber oss gå i dybden av det teoretiske fundamentet, i stedet for å søke oss til andre teorier og metoder når det oppleves for krevende å holde oss til våre egne.

Det jeg gjenkjenner fra mitt eget kliniske arbeid, er hvor krevende det faktisk er å gjennomføre gestaltterapi og gestaltterapiteorien i praksis. Jeg finner støtte i Froms foredrag når det viser meg der jeg fraviker mitt teoretiske grunnlag, ofte uten at jeg selv merker det eller er klar over det. From inspirer meg til å våge å holde meg til gestaltterapiteorien, og gir meg lyst til å søke en dypere forståelse for – og kunnskap om – faget mitt. Kanskje Froms foredrag kan gi en spennende fagdiskusjon blant oss gestaltterapeuter i NGF og vår egen fag- og profesjonsutvikling i Norge?