Fagessay: a requiem for Gestalt

with Ingen kommentarer
Isadore froms håp fra 1994 om at gestaltterapi skulle gjenoppstå – etter det han selv kalte fagmiljøets forsømmelse av hva gestaltterapiteorien er: Er dette en forsømmelse vi finner igjen i vårt eget fagmiljø?

(Av: Rolf Aspestrand)

Etter 32 års klinisk praksis som gestaltpsykoterapeut holdt Isadore From i 1994 et foredrag i New York om sin bekymring for gestaltterapiens skjebne. Her beskrev han ulike tendenser av sammenblanding, forenkling og utvanning av fagbegreper som han mente stilte gestaltterapiteorien i fare for å reduseres og endres til noe den ikke er. Dette foredraget som senere ble gjengitt som artikkel i The Gestalt Journal XVII, no. 2, fanget min interesse da jeg selv etter 10 års klinisk erfaring fra terapirommet, merket en tendens som stadig melder seg: Når jeg står fast med en klient og det ikke er klart hva vi står i eller hva jeg er en del av, kan jeg komme til å gjøre en eller flere av følgende:

• fortolke
• bli løsningsfokusert
• lene meg til en årsak/virkningssammenheng

Jeg lener meg med andre ord ikke lenger til gestaltterapiteorien…

“A requiem for Gestalt” er en advarsel basert på erfaringer gjort i utviklingen av fagmiljøet og faget gestaltterapi i New York mellom ’60 og ’90-tallet. Froms bekymring var at fagmiljøet beveget seg fra gestaltterapi til ”Gestalt” – et begrep som for ham representerte en folkebevegelse eller ulike interessegrupper som kun var begeistret for ulike deler av gestaltterapiteorien, ikke helheten. I artikkelen beskriver From bevegelsen fra gestaltterapi til gestalt som en bevegelse fra et teoretisk fokus til et teknikkfokus, noe som kan etterlate et inntrykk av at gestaltterapi i hovedsak er en rekke teknikker og metoder (i.e. projeksjonsstolen, polariseringsarbeid, ”her og nå”) som kan brukes til mye og kombineres med andre metoder eller teorier. From lister opp noen av de trendene som oppstod på ’70 og ’80 tallet i New York: ”Gestalt og NLP”, ”Gestalt og psykoanalyse”, ”Gestalt og Bioenergi”, ”Gestalt og Zen” m.m. og gir utrykk for sin bekymring:

“Som om gestaltterapi var kompatibelt med alt mulig annet. Som om det kan blandes og brukes i kombinasjon med andre filosofier, teorier og metoder uten å miste sin verdi eller sitt innhold”.

Isadore From (1918-1994) var en av grunnleggerne og medlem av New York Institute for gestaltterapi i mer enn førti år. Han gjennomførte kurs og arbeidsgrupper over hele USA og Europa, og var en viktig lærer for mange ledende gestaltterapeuter. Dermed ga han et unikt bidrag, særlig gjennom sin vekt på teorien om gestaltterapi som presenteres i ”Gestalt Therapy: Excitement and
Growth in the Human Personality” (Perls, Hefferline og Goodman 1951). – Med sitt skarpe fokus på detaljer i språk og praksis, og hans vidd og sjarm, fostret han en interesse for kunnskap, og tydeliggjorde teorien, praksisen og ånden som ligger i gestaltterapien, skriver Perry Klepner på nettsidene til New York Institute.

Når jeg leser dette 40 år etter, spør jeg meg selv om dette er den samme tendensen vi ser i vårt fagmiljø i dag, noe som for meg gjør foredraget utfordrende, viktig og inspirerende. I foredraget går From systematisk gjennom ulike deler av gestaltterapiteorien og forsøker å tydeliggjøre et skille fra det han beskriver som nye fortolkninger under ordet ”Gestalt”. Disse fortolkningene beskriver han som en forenkling og en reduksjon av den unike kompleksiteten i gestaltterapiteorien. En utvikling der det faglige fokuset handler om teknikker som kun er til for å “gi innsikt eller ’awareness”; eller der ”Her og Nå” eller det å ”gå fra hodet til kroppen” (som om hodet ikke er en del av kroppen), blir nye idealer som skal etterstrebes, sammen med en rekke andre introjekter og dogmer i ny orddrakt.

I denne forståelsen er kun deler av teorien i fokus, men altså ikke gestaltterapiteorien der nettopp kombinasjonen av ulike og klart definerte teorier brukes sammen i psykoterapi. Som Joe Wysong sier i sin innledning i The Gestalt Journal: “Som om Perls, Hefferline og Goodman ikke var bevisste i sin bruk av ordet ”terapi” sammen med ”gestalt”. De skapte en teori for psykoterapi, ikke en filosofi å skulle leve etter, eller en teori for organisasjonsutvikling eller ledelse”. Froms påstand er at vi gestaltterapeuter kan komme til å gå til andre retninger for å supplere med flere teknikker eller metoder når vi går tomme for våre egne, og med dette gå glipp av den rikdommen og substansen som ligger i dybden av gestaltterapiteorien. Og det er nettopp her jeg kjenner meg så godt igjen. From kaller de nye “Gestalt”-trendene for “å gjøre Gestalt” som en gjøren av teknikker og metoder. Og hans klare beskjed var: Dette er ikke gestaltterapi.

“Jeg har etter 32 år aldri måttet ty til en annen metode eller teori for å finne svar eller kunne jobbe som gestaltterapeut med mine pasienter”. Han hevdet at gestaltterapi er nok – at vi ikke trenger å gå andre steder, og at det er nettopp når vi forlater gestaltterapien til fordel for en annen metode, teori eller teknikk, at vi mister det unike gestaltterapiteorien kan tilføre psykoterapien. Inspirerende, utfordrende og tankevekkende lesning fra From. Han ba oss ikke å gå tilbake til gestaltterapi, men om “å sette i gang med gestaltterapi – ta den fram fra glemselen – og gjenskape den til det den er”. Froms gjennomgang av gestaltterapiteorien er sjelden og støttende lesning. Særlig i de situasjonene eller terapitimene der jeg har vært fristet til å gjøre noe helt annet en det mitt teoretiske grunnlag tilsier – finne en teknikk eller løsning – bare for ikke å kjenne på, forholde meg til, eller utforske smerten, frustrasjonen eller tomheten som oppstår i meg sammen med klienten.

Hva er gestaltterapi i følge from? Gestaltterapeuten arbeider i følge From med ett fokus: å befinne seg ved kontaktgrensen med klienten. I det område der den kreative tilpasningen tar form. Ikke for å tolke eller skape nye introjekter om hva som er formålstjenelig eller ”god helse”, men for å muliggjøre en ny erfaring for klienten i relasjon.”Her og nå skal ikke brukes eller oppnås som et nytt introjekt eller ideal, og ikke som et uttrykk for at fortid eller framtid ikke er viktig. Både det å huske og det å planlegge skjer i øyeblikket.”

Her og nå er i følge From ment som en mulighet for å gi fortid eller framtid mindre oppmerksomhet (ikke fjerne den), og nettopp utvide mulighetene til å oppdage, utforske og merke seg selv i relasjonen i det den faktisk finner sted. From peker på det han mener er en faglig misforståelse i det han kaller å “gjøre gestalt’: hvis vi ofte tar i bruk teknikker som for eksempel ”den tomme stolen”, står gestaltterapeuten i fare for å gjøre som Freud og psykoanalysen i sin tid gjorde; at vi nettopp tar oss selv ut av relasjonen eller indirekte setter oss bak klienten, og dermed fjerner oss fra å være i det samspillet som oppstår mellom oss og som vi kan lære fra.

Vi kan raskt komme til å skape en situasjon der gestaltterapeuten blir en stemme som dirigerer et drama. Her minner From oss også på at ”den tomme stolen’” kommer fra Morenos psykodrama – og ikke fra gestaltterapi.

From beskriver psykodrama som en interessant psykoterapeutisk metode, men som skiller seg fra gestaltterapi ved bl.a. ikke primært å være opptatt av kontakt og kontaktformer slik gestaltterapien er. From berører videre det fenomenologiske og eksistensialistiske perspektiv, og det feltteoretiske perspektiv som danner de siste delene av den grunnleggende, unike og nødvendige kombinasjonen av gestaltterapiteori i arbeidet med psykoterapi. Han peker på hvor lett det for eksempel er å glemme feltteorien i praksis, som når vi som gestaltterapeuter sier: ”jeg retroflekterer” eller ”du projiserer”. Som om feltteorien ikke lenger er relevant – det at vi retroflekterer, eller hvordan vi holder tilbake impulser sammen, som del av et felt og en kreativ tilpasning og en måte å kontakte hverandre på.

Denne anmelelsen av Froms foredrag gir ikke plass til å gå nærmere inn på dette, men jeg håper eksemplene pirrer leserens nysgjerrighet. From deler sine betraktninger over gestaltterapiteoriens historie. Han lar oss forstå skillet mellom gestaltpsykologi og gestaltterapiteori. Og med dette tydeliggjør han hva det innebærer å være gestaltist og hva han mener det er å være gestaltterapeut. Han ber oss gestaltterapeuter å søke mer kunnskap i vår egen teori. Han ber oss gå i dybden av det teoretiske fundamentet, i stedet for å søke oss til andre teorier og metoder når det oppleves for krevende å holde oss til våre egne.

Det jeg gjenkjenner fra mitt eget kliniske arbeid, er hvor krevende det faktisk er å gjennomføre gestaltterapi og gestaltterapiteorien i praksis. Jeg finner støtte i Froms foredrag når det viser meg der jeg fraviker mitt teoretiske grunnlag, ofte uten at jeg selv merker det eller er klar over det. From inspirer meg til å våge å holde meg til gestaltterapiteorien, og gir meg lyst til å søke en dypere forståelse for – og kunnskap om – faget mitt. Kanskje Froms foredrag kan gi en spennende fagdiskusjon blant oss gestaltterapeuter i NGF og vår egen fag- og profesjonsutvikling i Norge?