Våren!!
Lofotdama Astri Hansen Juvik har egen praksis som gestaltterapeut i Steinkjer. Hun jobber også som forfatter og grafisk designer. Hun har i gjentatte utgaver av Magasinet skrevet “ORD FRA NORD”. Denne teksten er hentet fra boka kalt ”Livet. Minutt for minutt”, utgitt på Embla forlag.
(av: Astri Hansen Juvik)
Våren!
Nå er den i gang igjen, denne våren. Det er dette den kan, den har gjort det mange ganger før. Med selvsikker mine kjører den på i 120.
Drevent speeder den fram og hamrer løs mens frost og vinter gjemmes der bak. Våren nærmest fosser forover og skaper leven og hurlumhei hvor enn den ferdes. Ut fra ingenting buldrer liv seg oppover. Det grønne bryter gjennom mens blått erstatter grått. Der det før var dødt titter bittesmå blomster fram. Små engsoleier, puslete leirkaller, søte hvitveis og de som jeg ikke husker navnet på.
Det er et helt år siden sist, men jeg husker alt. Jeg vet hva som skal skje og det skjer igjen. Mens det som før var kveld er blitt ettermiddag så mister jeg det jeg har brukt måneder på å venne meg til. Hvor skal jeg finne ro når stearinlys ikke lenger trenger skinne? Der jeg før kunne gjemme meg, lyses jeg nå opp. Ikke en gang i bilen kan jeg være usynlig. Våren pisker meg fram, pisker meg ut, og vil ha meg med. Våren behersker kursendring til fulle, det vet vi som har truffet den før. Den er ekspert på å riste av seg gammelt rask og la det nye tre fram og ta over. Våren forviser snø, jager skarp luft, skyver bort gustne enger, frostnetter og rim på bilruter, mens alt det nye nærmest dirrer i rastløs spenning.
Litt etter litt tør jeg stole på at den faktisk har kommet, og jeg venner meg til å sitte i solstolen med sko uten ull innenfor. Rundt meg er luften sval og jeg kan merke at jeg smiler litt mens kinnene rødmer under solen. Etter noen dype åndedrag rygger jeg brått tilbake. Grumsete skyer hiver seg hastig over himmelen og rundt hushjørnet kommer vinden fortsatt skarp og bitende. Våren omtrent snerrer til meg og narrer meg igjen! Jeg vender innover og skuler ut mens alt det grønne holdes tilbake av kalde gufs.
Men våren får til slutt overtak. Den kommer til de av oss som knapt nok skimter den og til de av oss som favner den vilt. Dens urokkelige pågangsmot kan gjøre meg starstruck. Jeg finner meg selv stående stiv med vidåpne øyne trollbundet av alt den lar hende. Jeg slutter ikke å fascineres av at alt gjenoppstår år etter år. Det er noe med at jorden kan være så myk og mottagelig, jeg kan omtrent legge hva som helst oppi der og det blir noe av det.
Jeg kan til og med legge det jeg ikke vil ha og ikke trenger oppi der, og den tar det og. Jorden sluker alt jeg gir den og så blir det borte. Hvis jeg vil kan jeg fylle alle tomrom med grønt, fylle på med mørk og fuktig jord, la poteter og persille vokse fram i hver en krok, fylle hver ledige flekk med frukttrær og rabarbra.
Jeg tror at jeg har bestemt meg for å la det stå til. Litt sol, litt varme og en liten stortå så vidt i havet. Jeg lener meg tilbake og tar i mot. Og midt i det hele skal jeg pynte bordet med små engsoleier, puslete leirkaller, søte hvitveis og de som jeg ikke husker navnet på.
Hurra for våren, du vant!
