ABC om følelser

Vi har utviklet en selvbedøvende samtidskultur som produserer flere psykiske lidelser og mer smerte, sier Gry Stålsett, som er spesialpsykolog ved Modum Bad. Hun holder et kurs som heter “Følelsenes ABC”. Vi tenkte derfor at hun kanskje kunne gi oss i Gestaltmagasinet en liten ABC om følelser, og det fikk vi.

Av: Nora Astrup Dahm

Det gjør godt å lese i din tekst at følelsene er logiske, og at det ikke finnes noen rasjonalitet uten gjennom følelsene. Vi må altså gjennom følelsene våre for å bli rasjonelle. Likevel er det i vårt samfunn en nærmest vanemessig nedvurdering av følelser til fordel for fornuft, og vi er vant til å snakke om følelser kontra fornuft, som om de er motsetninger. Hvorfor tror du er det så lett for oss å ikke ta følelsene våre på alvor?

– Det er mange grunner til det, blant annet det rasjonelle paradigmet som du peker på, der en har en tendens til å definere følelser som irrasjonelle. Men de er dypt logiske informasjonssystemer. Vi mangler kunnskap om følelser – vår tid er en alexitym tid. Alexitymi er en diagnose som innebærer at en mangler språk for nyanser i følelseslivet. De som særlig mangler dette er de med kroppsorienterte lidelser som for eksempel spiseforstyrrelsene; men også mange med depresjon mangler språk for følelser. Det er vanskelig å ta følelsene på alvor når en ikke kjenner dem, ikke kan skjelne mellom dem og alt bare blir indre uro.

Du skriver at bedre regulering av følelser kan gi bedre livskvalitet. Samtidig skriver du at vi fortrenger følelser som en naturlig smertelindringsstrategi, noe som imidlertid også kan gjøre at vi mister kontakten med følelsene våre og blir numne. Hva vil det si å kunne regulere følelser på en god måte?

– Å regulere følelser på en god måte krever følelses-bevissthet, og en evne til å romme følelser, altså å ikke avspalte eller fortrenge dem. Det handler også om verdier og holdninger til følelser; er de akseptable eller er de forbudte? Å kunne regulere følelser på en god måte, handler om ikke å la seg overvelde – drukne i følelser eller svinge med dem som i en berg og dalbane, og heller ikke pansre seg så mye at en ikke har kontakt med dem. Det handler om å kunne føle følelsene, slippe dem opp, men også kunne sette dem på vent eller litt til side, når det trengs. Noen ganger trenger man en ”volumknapp” som justerer følelsen opp så en kan merke den, lese den og utrykke den, andre ganger trengs det å ”skru volumet ned” slik at den ikke overdøver alt annet her og nå.

Samme sted skriver du at følelser er psykisk lim – hva mener du med det?

– Jeg mener at følelsene limer sammen våre opplevelser og tenkemåter. De er sentralt knyttet opp til meningsdannelse og hukommelse. De er derfor en viktig inngangsport i terapi.

Du snakker om perfeksjonen som vår samtidslidelse, og om skammen som følger av å ikke kunne oppnå fullkommenhet. Heldigvis er dette noe som flere og flere nå snakker om, men likevel virker det som om det må mer enn ord til for at de som virkelig trenger det skal kunne ta det inn. Hva tror du dette kommer av?

– Det er komplekst fordi det handler om idealselvet som en hele tiden måler seg opp mot. Ofte er dette idealselvet urealistisk perfekt, og den indre domstolen kan være svært hard og skamutløsende når en ikke strekker til. En trenger derfor både holdningsbevissthet hos den enkelte – å bli bevisst egne høye krav og spørre om en egentlig er enig i disse kravene. Hos mange er disse kravene ubevisste internaliseringer av samfunnets verdier. Dernest trenger mange hjelp til å utvikle selvempati i møte med egen sårbarhet. De som virkelig trenger dette, trenger også hjelp til mentalisering og metarefleksjon. Mentalisering handler om å kunne skjelne mellom indre tilstander og ytre virkelighet, samt å romme motsatte følelser. Mange som strever med å ta inn det destruktive i perfeksjonskravene, kan også ha varianter av denne type mentaliseringssvikt.

Et litt mer personlig spørsmål til slutt: Du har jobbet ved Modum bad i over 20 år, drevet med behandling, forskning, fagformidling og mye mer. I tillegg har du skrevet doktorgrad om eksistensiell behandling av tilbakevendende depresjon. Hva er det som driver deg i ditt arbeid?

– Jeg blir utfordret av en behandlingskultur som har vært dominert av symptombehandling og psykofarmaka. En god del behandling tar ikke høyde for å bygge inn det å fremme psykologiske prosesser i individet som kan forebygge tilbakefall, noe som gjør at vi får mange ”svingdørspasienter” – de kommer igjen og igjen eller kalles behandlingsresistente. Jeg har også opplevd dette på nært hold i eget liv. Dette synes jeg er et nederlag på vegne av faget vårt, fordi vi har nok kunnskap til å kunne bidra til å hjelpe mennesker til å endre sine liv. Da trenger vi et annet språk som favner de eksistensielle grunnvilkårene, meningsdannelse og følelser. Vi trenger også kriterier for å vite når en terapeutisk prosess går i riktig retning. Det at det for eksempel betyr bedring hvis en paranoid pasient blir narsissistisk underveis i endringsprosessen, men at det er en endring til det verre hvis en beveger seg fra en narsissistisk posisjon til den paranoide. Derfor trenger vi forskning og diagnostisk evaluering, men denne må også inkludere eksistensielle problemstillinger og potensialer for vekst, så en ikke låser mennesker til ”merkelapper” og offerrollen. Jeg er opptatt av å åpne framtidsrommet for den enkelte. Vi har utviklet en selvbedøvende samtidskultur, noe som produserer flere psykiske lidelser og mer smerte. Det er fascinerende og spennende å være med på å utvikle et fagområde der en også med forskning i hånd kan bidra til å skape en motkultur som gir mer status til følelser, til det menneskelige. For meg gir det mening og retning i eget liv å holde på med dette.